De fire skvispartiene
De havner i mellomrommet mellom to sterkere alternativer og taper velgere i begge retninger.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
I Norstats siste måling fortsetter den nedadgående trenden for SV, som har stabilisert seg på 4-tallet. Venstre ligger stabilt godt under sperregrensen. Høyre har løftet seg opp fra det svake valget, men er fortsatt stabilt under 20 prosent og langt unna Frp. I Norstat-målingen har også Senterpartiet falt under sperregrensen.
Disse fire partiene faller mellom to stoler.
Delt sakseierskap er ikke nytt. Det nye er at urolige tider gjør at færre saker betyr noe.
Rødt har aldri vært så sentrumsnær og tett opp mot SV som nå, og Frp har sjelden hatt politikk som fremstår så mainstream som nå. Faren for å falle mellom to stoler er derfor stor, kanskje særlig for SV mellom Rødt og MDG, og for Høyre mellom Arbeiderpartiet og Frp.
Verdens uroligheter gjør det gjerne generelt vanskelig for mindre partier og nisjesaker å vinne velgernes gunst.
Mulighetsrommet for å sanke velgere er mindre enn på lenge.
Høyre har vært et skvisparti mellom Ap og Frp helt siden de begynte å slite på målingene i starten av 2025. Dette skjedde da Senterpartiet gikk ut av regjering, Jens Stoltenberg kom tilbake i norsk politikk og Ap fikk styringstillegg i urolige tider.
Frps høye oppslutning er del av en større internasjonal bølge der høyrepopulistiske partier gjør gode valg, og hvor tradisjonelle Frp-saker som innvandring, sløsing og lov og orden-saker preger dagsorden. Høyre sliter i mellomrommet mellom et populært Frp og et styrende Arbeiderparti.
SV befinner seg i en tilsvarende skvis, der de er fanget mellom Rødt og MDG. På samme måte som at Høyre sliter når Frp fremstår mer stuerent, gjør SV det samme i møte med Rødt. Ytterpartiene har beveget seg mot sentrum, og det fører til mindre handlingsrom for partier som SV og Høyre. Der Rødt tidligere har vært et kompromissløst nisjeparti som ønsker væpnet revolusjon, er de nå et pragmatisk parti og Aps minst kranglevorne budsjettpartner. I en tid der Mímir Kristjánsson avbildes i bar overkropp med motorsag i et forsøk på å få eierskap over sløseripolitikk er det tydelig at Rødts fremgang ikke skyldes at folket har blitt mer rødt, men heller at Rødt er mer folkelig.
Der SV tidligere har kommet godt ut av å profilere seg som partiet som både er rødt og grønt, sliter de nå i mellomrommet mellom et pragmatisk Rødt og et MDG som har tatt eierskap over typisk røde saker som Palestina-støtte fremfor å være et ultimatumspreget ensaksparti. SV sliter med å kommunisere hvorfor velgere som er opptatt av miljø og sosialpolitikk skal velge dem fremfor Rødt eller MDG.
Senterpartiet har slitt lenge. En del av det kan sikkert tilskrives regjeringssamarbeidet med Arbeiderpartiet. Samtidig har krig i Ukraina, krig i Midtøsten og stor økonomisk og geopolitisk uro særlig under Donald Trumps andre periode gjort at distriktspolitikk gjerne fremstår mindre viktig for folk.
Andre saker Sp kunne vunnet velgere på, er saker de deler med andre partier. De mister velgere til både Frp og Rødt, som har en del likhetstrekk når det kommer til EU-spørsmål og energipolitikk. Konservativisme er i vinden om dagen, men her profilerer også Frp, KrF og til dels Høyre seg.
Venstre er et klassisk skvisparti: for borgerlige for miljøvelgere, for grønne for borgerlige velgere. MDG er også et liberalt miljøparti, men i motsetning til Venstres vingling før valget angående spørsmålet om Sylvi Listhaug som statsminister, gjorde MDG et strategisk klokt valg i å fronte seg som garantistpartiet mot en Listhaug-ledet regjering. Miljøvelgere kan søke seg til MDG eller SV, mens borgerlige og liberalkonservative velgere kan stemme Høyre.
KrF er eksempel på et parti som i stor grad lykkes i å ha enerett på flere politiske saker. Fokus på innstramming av abortreglene og kristendommens plass i skolen er nok til å få et parti over sperregrensen, men det er ikke disse sakene som gir tosifret prosent oppslutning.
Nå sliter riktignok også KrF under sperregrensen på Norstats siste måling. Verdens uroligheter gjør det gjerne generelt vanskelig for mindre partier og nisjesaker å vinne velgernes gunst.
Flere partier risikerer å bli skvispartier som faller mellom to stoler når de kniver om de samme sakene. Enten må partiene klare å skille seg ut og karve frem en interesse for egne saker som ikke innebærer delt sakseierskap. Eller så må man stå i kampen, til kanskje bare ett av partiene vinner på bekostning av det andre.
I urolige tider kan ni partier være for mange. Skvispartiene kan bli de første som ryker.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!