Herold

For å gi alle barn og unge et best mulig skoletilbud, må kommuner og fylkeskommuner ha handlingsrom til å bruke ressursene der behovene er størst.

Kommunekommisjonens forslag om å endre lærernormen har skapt debatt, senest i et innlegg fra hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Tønsbergs Blad.

Det er en viktig debatt, fordi den handler om hvordan vi best organiserer skolen i en tid med økende press på både økonomi og arbeidskraft.

KS har på vegne av kommunesektoren vært tydelige: Lærernormen bør gjelde samlet for kommunens skoler, ikke rigid på hvert trinn ved hver enkelt skole.

Dette er det bred enighet om, både i KS’ hovedstyre og på KS’ landsting i 2024. Vi har lagt partipolitikken til side for å stå samlet om et viktig prinsipp: Statens detaljerte styring må reduseres, slik at kommunene får frihet til å finne gode løsninger lokalt.

Kommunene har et stort ansvar for å sikre alle barn og unge et godt og tilpasset skoletilbud.

Godt kvalifiserte lærere er avgjørende, men de beste løsningene finner vi lokalt – ikke gjennom statlig detaljstyring av hvor mange elever det skal være per lærer på hvert trinn ved hver skole i hele landet.

Dagens lærernorm bygger på en forenklet idé om at alle skoler har de samme behovene. Slik er det ikke. Det er forskjell på elever, klasser og skoler.

En liten skole i distriktene har andre utfordringer enn en stor byskole. Nøyaktig lik fordeling av lærere gir derfor ikke et likeverdig tilbud. Tvert imot kan det føre til at ressursene ikke brukes der behovene er størst.

Ved å la lærernormen gjelde samlet for kommunen, kan lærere settes inn der elevene trenger det mest – på tvers av skoler og trinn.

Det betyr ikke færre lærere, men en mer fleksibel og målrettet bruk av de lærerne vi har. Det gir også bedre muligheter til å styrke skoler med større utfordringer og støtte lærere i krevende arbeidssituasjoner, blant annet gjennom et sterkere lag rundt eleven.

Lærernormen har riktignok ført til flere lærere, men evalueringer viser ingen tydelig effekt på elevenes læring eller trivsel. Samtidig ser vi at mange av de nye lærerne har kommet til skoler som i utgangspunktet har gode resultater og færre utfordringer. Det understreker behovet for å bruke ressursene mer treffsikkert.

Noen hevder at lærernormen er en garanti for minimumsbemanning. Det argumentet tar ikke høyde for en av de største utfordringene vi står overfor: mangel på arbeidskraft. Vi blir færre i yrkesaktiv alder, færre barn og unge, og langt flere eldre. Samtidig øker behovene i helse- og omsorgstjenestene kraftig. Dette er ikke noe vi kan betale oss ut av. Mangelen på folk vil være en større utfordring enn mangelen på penger.

Mange kommuner opplever allerede betydelige rekrutteringsutfordringer.

Som kommunekommisjonen påpeker: Det hjelper lite å ha en rettighet dersom det ikke finnes folk til å oppfylle den.

Norge står foran store endringer. Oljeinntektene vil få mindre betydning, og offentlige budsjetter blir strammere. Da må vi bruke både penger og arbeidskraft smartere enn i dag. Bemanningsnormer og detaljerte krav er lite treffsikre virkemidler i en slik situasjon, fordi de binder opp ressurser og begrenser det lokale handlingsrommet.

Som folkevalgte har vi ansvar for helheten i tjenestene – ikke bare skolen. Vi skal sikre gode oppvekstvilkår, men også gode helse- og omsorgstjenester og andre viktige tilbud. Når ressursene blir knappere, må vi prioritere og finne nye løsninger.

Kommunekommisjonen gir oss en historisk mulighet til nettopp dette. Skal vi sikre en bærekraftig velferdsstat også i fremtiden, må vi bruke ressursene smartere – også i skolen.

Vi kan ikke styre fremtidens velferdsstat med gårsdagens løsninger.