Illusjonene vi lever av – nå uten høflighetsfilter
Det begynner ikke med sinne.Det begynner med en mistanke.
En sånn stille en som sitter bakerst i hodet og sier:«Dette henger ikke helt sammen, gjør det vel?»
Jeg trodde en gang på det.
At Arbeiderpartiet sto nærmest arbeideren.At staten var trygg.At systemet – i det minste – lente seg litt i vår retning.
Så begynner det å glippe. Når vet jeg ikke.
En fastlege får brev om å dokumentere at det han gjør er «medisinsk nødvendig».
Som om det å lytte plutselig må kunne føres på kvittering.
«En samtale, 15 minutter, én bekymring og to tårer – godkjent av systemet.»
Samtidig, et annet sted:
Norad har – ifølge medieomtale – brukt rundt 62 millioner kroner på eventer.
Ikke på nødhjelp.Ikke på medisiner.Ikke på vannpumper.
Men på arrangementer, produksjon, scenografi, konferanser, lys, lyd og profesjonell innramming av alvoret.
Av dette gikk nær 20 millioner til All In, eventbyrået med eiere og forbindelser til Petter Stordalen og Jan Fredrik Karlsen. Uansett hvordan man vrir og vender på det:
Det er fryktelig mange rundstykker – bare ikke til dem som faktisk var reelt sultne ( på annet enn penger)
Mye kaffe. Mange PowerPoint-slides om hvordan vi best mulig skal bruke penger riktig.
Og så blir det ennå litt mer… norsk.
Ikke dramatisk.Ikke bråkete.
Bare tett.
Sigrun Aasland– statsråd.
Hennes ektemann.Og en Norad-seniorrådgiver.Pluss hennes ektemann.Samme konsulent selskap på mennene deres.Samme bransje.Over 140 millioner kroner tjent på bistandsoppdrag i Somalia.
Ikke bevist ulovlig.Bare… bemerkelsesverdig nært. Som et selskap hvor alle vet hvem som sitter hvor før møtet har startet.
Og så har du Jan Christian Vestre. Fra næringsliv til politikk.Fra en familiebedrift som har mottatt betydelige offentlige tilskudd og statlige garantier…til å gå fra næringsminister-rollen til nå å være helseminister i et system som ber fastleger forklare hvorfor det å lytte var nødvendig. Og så sitter vi der da - og later som dette ikke henger sammen.
For kanskje er det ikke én sak.
Kanskje er det et mønster.
Små miljøer.Tette nettverk.
Familier som – over tid og gjennom generasjoner – beveger seg i og rundt de samme strukturene:
Stat.Forvaltning.Politikk.Konsulentselskaper.
Ikke som en konspirasjon.Mer som en vane.Eller det vi nordmenn, med en viss høytid i stemmen,kaller tradisjon –som om det i seg selv gjør det riktig..
Som et middagsselskap som aldri helt tar slutt.Bare nye navn på bordkortene. Samme offentlige bord.
Og så er det kanskje en annen ting vi ikke snakker så mye om.
Ikke i utredninger. Ikke i høringsnotater.
Men i speilet, hvis vi er ærlige:
At risikoen for å bli litt mer polert, litt eller mye rundere i kantene,litt sleip som såpe…kanskje øker i takt med hvor nær du sitter pengebingen.
Omvendt proporsjonalt virker det i hvert fall ikke.
Men fordi det skjer så stille– og gjerne så ubevisst at man slipper å legge merke til det selv.
Språket blir glattere. Standpunktene mer fleksible.Prinsippene litt mer… situasjonsbestemte.
Og da kommer den litt ubehagelige tanken.
Ikke den dramatiske.
Den enkle:
Hva om det ikke handler om ideologi lenger?
Ikke høyre eller venstre.Ikke arbeider eller kapital.
Hva om det bare handler om noe så grunnleggende som dette:
Å sikre seg og sine en komfortabel overlevelse.
Ikke som en plan.Ikke som et komplott.
Men som en naturlov.
For hvis du sitter nær nok systemet…
så blir systemet etter hvert ganske behagelig.
Og da er det kanskje ikke så rartat staten må være stor.
At pengene må inn.At pengene må forvaltes.At strukturen må bestå.
For det er jo der…alt henger sammen.
Og vi andre?
Vi står der.
Med kvitteringer på drivstoff.Med kø til fastlege. Og en søkkrik stat.Med en følelse av at vi må forklare mer og mer…mens noen slipper litt lettere gjennom.
Kanskje det ikke er korrupsjon.
Kanskje det er noe mer ubehagelig.
Et system som fungerer akkurat som det skal…
for dem som allerede er en del av det.
Og det er kanskje den største illusjonen av dem alle:
At systemet først og fremst er laget for deg.
Hva om det aldri var det?
Hva om systemet rett og slett har glemthva det er til for?
Og kanskje er det heller ikke så betryggendeå tenke at “de andre” ville gjort det annerledes.
For kanskje er det ikke partiene det står på.
Kanskje er det tyngdekraften rundt makt og pengervi egentlig snakker om.
Den som ikke spør hvem du er.Bare hvor nær du sitter.