Herold

Mamma Ida Kristiansen tar et oppgjør med de som utsetter barnet hennes for grove hatefulle ytringer.

– Barnet spør meg om han må tåle dette hele livet. Jeg må dessverre bare si ja, sier Ida.

Familien har opplevd at deres barn blir vurdert som mindre verdt i samfunnets øyne.

– Barnet blir dømt umiddelbart, og for meg virker det som om omgivelsene ofte mener det er akseptabelt å oppføre seg annerledes overfor akkurat dette barnet, sier Ida.

Stor belastning

I forbindelse med den internasjonale dagen mot rasisme som var 21. mars, deler Ida sin fortvilelse.

Mammaen fra Vestre Jakobselv beskriver en virkelighet der hudfarge kan avgjøre hvordan barn blir møtt, og der rasisme har blitt en del av hverdagen til hennes sønn.

Hendelsene som familien har stått i er ikke enkelttilfeller, men gjentakende opplevelser gjennom barnets liv. Ida har måttet lære barnet sitt å sette ord på følelser og utfordringer som ingen barn burde trenge å håndtere.

– Det gjør oss trist. For det er en egenskap man har måttet lære seg for å håndtere utfordringer som ikke burde finnes, sier Ida.

Grove hatefulle ytringer

Ida velger å være konkret på hva barnet deres blir utsatt for. Listen over sitater de legger fram er rystende og inkluderer alt fra avvisning basert på hudfarge til direkte trusler om vold og bruk av N-ordet.

Blant eksemplene hun nevner er:

«Ta de svarte fingrene fra meg».

«Jeg skal knekke deg som en pinne, fordi du er brun».

«Fuck you n****».

– Det å gå på hudfarge er ikke greit, sier Ida, og utdyper:

– Jeg kan ikke se at det er et behov for å gå inn på hudfarge og stadig poengtere dette overfor barnet mitt. Men om man likevel går inn på det, bruker vi selv det positive ordet melaninrik hud.

De har også lært barnet at det å være brun i huden er fint og flott.

Samtale med sønnen

Det kanskje sterkeste øyeblikket Ida skildrer, er samtalen ved kjøkkenbordet etter en av episodene. Barnet satt i tårer og spurte: «Må jeg tåle dette resten av livet mitt?».

– Som forelder kunne jeg ikke gjøre annet enn å si: «Ja, mest sannsynlig. Det eneste vi kan gjøre er å motarbeide dette og forberede deg», forteller moren.

Hun beskriver en hverdag der de holder pusten hver gang barnet kommer hjem og sier at noen har vært slemme.

Vanlige skjellsord ville vært en «lettelse» sammenlignet med de rasistiske kommentarene han mottar.

Familien har selv vært bevisste på å gi barnet verktøy for å håndtere situasjonen, blant annet ved å kjøpe «Håndbok for unge antirasister».

– Men jeg føler det er urettferdig at et ungt menneske må bli ekspert på egne følelser og rettigheter bare for å overleve med en annen hudfarge enn de fleste av oss her har, sier Ida.

Et foreldreansvar

Et sentralt punkt i Idas budskap er kritikken mot hvordan andre voksne håndterer situasjonen. De opplever ofte at foreldre til barna som kommer med ytringene, forsøker å unnskylde eller bortforklare hendelsene som «uhell».

– Dette er ikke misforståelser. Dette er rasisme, og vi må si det som det er. Det er en hatefull ytring og en straffbar handling., understreker hun.

Hun er tydelig på at ansvaret ligger hos de voksne: Når et barn er gammelt nok til å utvise rasistisk atferd, er foreldrene ansvarlige for å gripe inn og sørge for at det ikke gjentar seg.

Til tross for de tunge episodene, trekker Ida fram de barna som tør å stå opp mot uretten. De uttrykker stor takknemlighet overfor de barna som fungerer som antirasister i hverdagen og gir beskjed når de er vitne til rasisme.

– Det er godt å vite at vårt barn ikke må stå alene når vi ikke er der, avslutter Kristiansen, med en bønn om at flere tar praten med sine barn hjemme.