Herold

I Arendal- og Tvedestrand-området har man med varmesøkende droner avdekket svært lave elgtall. Der det tidligere ble observert hundrevis av dyr, fant man nå bare 13. «Rystende drone-resultat» ble overskriften. Men er dette egentlig så overraskende eller uventet?

Utviklingen i elgens kondisjon på Agder har vært negativ siden slaktevektene ble registrert fra 1999–2000. For 2025 er det riktignok en viss bedring, men nivåene er fortsatt lave. Vi vet at dyr i dårlig kondisjon er mer sårbare for sykdommer, reproduserer senere og har lavere produktivitet (tvillingrate).

Det er trolig ikke én enkelt årsak til dagens lave elgkondisjon, men tilgangen på beite er grunnleggende. Vi vet for eksempel at overgangen fra plukkhogst til flatehogst etter 1945 skapte svært gode forhold for rogn, osp og selje.

Dette bidro til en raskt økende elgbestand på 1970- og 80-tallet, samtidig som avskytningen var for lav. Det ga oss toppårene i 1993 og '94, da det ble felt 6100 elg i Agder. Derfor bør vi også se på hvordan skogbruket de siste tiårene har påvirket beitegrunnlaget.

Avvirkningen av tømmer i Agder økte markant etter 2010, men forskjellen mellom fylkene er tydelig: Vest-Agder har mer enn doblet avvirkningen siden 2008, mens Aust-Agder har hatt fallende nivåer siden 1990. Det betyr at Aust-Agder årlig har fått færre hogstflater og dermed en redusert produksjon av beiteplanter. I Tvedestrand ble det for eksempel avvirket 29 500 kubikkmeter per år i perioden 1951–1981, mens tilsvarende for perioden 1982–2024 er 20 700 kubikkmeter per år. Høyeste avvirkning i Tvedestrand siden 1951 var 50 175 kubikkmeter i 1981.

Skogsbilveibyggingen, som var høyest på 1960–70-tallet, førte til at områder med best bonitet ble avvirket først. Sett i lys av veibyggingen de siste 70 årene må vi anta at avvirkningen etter 1990 i større grad har skjedd på svakere boniteter med lavere beitepotensiale. Unntaket er Vest-Agder, som nå trolig avvirker granfelt plantet etter 1945.

Hogstpraksisen har også endret seg betydelig. Det avvirkes nå langt mer tømmer per hogstfelt enn for 30 år siden. Som kjent avtar elgens beitefrekvens med avstanden til hogstkant. Med større hogstflater får vi derfor mindre areal med tilgjengelig beite per kubikkmeter avvirket. I tillegg blir de gode områdene som er plantet med gran etter hvert til «svarte skogbunner» uten undervegetasjon.

Overgangen fra manuell til maskinell avvirkning har i tillegg redusert mengden tilgjengelig vinterbeite. Tidligere, ved manuell hogst, lå kvist og topper igjen i skogen. I dag brukes det meste av kvister og topper som kjøreunderlag for maskinene. Sammen med at avvirkningen i stadig større grad foregår hele året, har dette gitt elgen mindre vinterfôr enn før. Beitetrykket på planter som også er sommerbeite, blir dermed større.

Endringene i måten vi har drevet skogbruk på de siste 35 årene har – sammenlignet med perioden 1945–1990 – svekket elgens beitegrunnlag.

Hvor stor elgbestanden kan være, må styres etter beitegrunnlaget og ikke etter hva vi ønsker eller tror. Når man setter nye bestandsmål, bør derfor aktiviteten i skogbruket de siste årene også legges til grunn. Vegårshei Viltlag bruker en slik modell – det burde flere gjøre. Klima, flått og hjortelusfluer kan vi ikke gjøre noe med, men aktiviteten i skogbruket, måten vi driver skogen på og hvilke dyr vi feller i jakta, kan vi påvirke.