Foreldre sover ikke. De er utslitt av systemet.
Dette er et tilsvar til Kai Nilsen, tillitsvalgt i Utdanningsforbundet Trøndelag. Vi setter stor pris på at Utdanningsforbundet har dokumentert omfanget av manglende tilrettelegging og spesialundervisning. Tallene er ubehagelige, men nødvendige. De viser et system som ikke leverer det barna har krav på. Men én ting må presiseres: Foreldre sover ikke, de er utslitt. De kjemper mot et system som går i søvne.
Kai Nilsen skriver: «Altfor mange elever i Trøndelag får ikke den hjelpen de har rett på i skolen. De fleste foreldre aner heller ikke at det ikke finnes systemer som fanger opp eller forhindrer at det skjer.» Foreldre vet dette, fordi de lever det. De merker det lenge før noen sier det høyt.
Skolen svikter fordi systemet står i veien
Utdanningsforbundets egne tall viser at 5855 vedtaksfestede timer forsvant på fire uker. Dette er ikke små glipp, dette er systematisk svikt. Når barn mister tilretteleggingen de har krav på, får det fatale konsekvenser. Mangler barna mestring, mister de selvfølelse. Forsvinner selvfølelsen, svikter helsen. Det er ikke barna som er for lite robuste, det er rammene rundt dem som kollapser. Da står vi igjen med et «wicked problem», ikke fordi barna er vanskelige, men fordi systemet gjør dem funksjonsnedsatt.
Skolen gjør ikke nok, men det er ikke på grunn av lærerne. Det er styringen, bemanningen og kapasiteten som svikter.
Behovet for tilhørighet er grunnleggende. Ressursmangelen gjør at nevrodivergente barn presses ut av fellesskapet, fordi systemet er for snevert. Nevrodivergente barn lærer å maskere og tilpasse seg lenge før de forstår seg selv. De presses over grensene sine i et system som feiltolker deres behov. Skolen forstår ikke at dette handler om evne, ikke vilje.
Når forståelsen mangler, blir konsekvensene store
ADHD og autisme er nevrobiologiske variasjoner. I møte med skolens normer blir de en usynlig gruppe. Maskering gjør at barna går under radaren og mister nødvendig støtte og hjelp. De blir både under- og overvurdert på samme tid. Dette er «synlighetslogikk» i praksis: systemet ser det som passer inn, og overser det som ikke gjør det (se illustrasjon).
ADHD‑barn er kreative, smarte og nysgjerrige. Men i møte med skolens rammer blir de «plagsomme» og «intense». De blir funksjonsnedsatt av miljøet, ikke av diagnosen.
Uten grunnleggende forståelse for nevrodivergens, feiltolkes stressresponsene deres som adferd. Barn har ikke modenhet til å forklare hva som skjer i dem, de viser det gjennom reaksjoner. Men dette er fysiologi, ikke ulydighet. Disse barna trenger trygghet og stødige voksne, ikke autoritet og straff.
Adhd-barn må veiledes og støttes til å utvikle sine eksekutive funksjoner, selve dirigenten i hjernen. Eksekutive funksjoner er en samlebetegnelse på en rekke ferdigheter som påvirker selvregulering, oppmerksomhet og adferd. En funksjonsnedsettelse handler ikke om å skjerpe seg eller ta seg sammen. Det har de gjort nok allerede.
Wicked problem – problemet ingen vil ta i
Kompleksitet fritar ikke for ansvar. Nevrodivergente barn blir behandlet som et problem, ikke som mennesker med verdifulle egenskaper. Det øker behovet for at rettigheter faktisk etterleves. Barn har ikke blitt svakere, det er systemet som har blitt for rigid. Barn viser oss ikke hva som er galt med dem, de viser oss hva systemet gjør med dem. I stedet for å justere systemet, forsøker vi å endre barna.
Dette må snus og det krever at:
- barns rettigheter håndheves, også når kapasiteten er presset
- ADHD og autisme forstås som funksjonsnedsettelser, ikke som adferd
- «vente og se» fjernes som praksis, og tilgang til hjelp behandles som et rettighetsspørsmål
Samtidig krever det systemendring:
- Skole, helse og forvaltning må sees i sammenheng
- Tiltak må utvikles stegvis og justeres når de ikke virker
- Barn og familier må involveres som kunnskapsbærere
Dette er ikke idealisme. Det er nødvendig systemforståelse
For å gjøre livet levelig for barn med ADHD og autisme, trenger fellesskolen universell utforming og reell tilpasning. Det trenger ikke være komplisert, men det krever vilje til å lytte og lære.
Barn er ikke problemet.
Diagnosene er ikke problemet.
Systemet skyver barna foran seg for å dekke over egne begrensninger. Barn kan ikke vente på flere ressurser. Systemet må fungere, også når det er presset.
Hvis vi mener alvor med inkludering og folkehelse, må vi slutte å spørre hva som er galt med barnet, og begynne å spørre hva barnet forsøker å fortelle oss. En systemendring vil gjøre det bedre for alle - også de som ikke har diagnoser. For at alle skal inkluderes, må kompetansen om nevrodivergens økes. Vi håper alle barn kan møtes med raushet, medmenneskelighet og forståelse.
Våkne opp, foreldre!