Herold

Hva var det vi skjønte for over femti år siden, som vi ikke skjønner i dag?

Høsten 1973ankom jeg Tromsø for å ta fatt på hovedfagsstudier i fysikk ved det nystartede «røde» universitetet. Etter å ha avlagt høstens eksamener i mitt første semester i Tromsø tok jeg hurtigruta til hjembyen Bodø for å tilbringe jul og nyttår med familien. I eksamensstrevet hadde jeg knapt lagt merke til oljekrisen som hadde seilt opp som en følge av OPEC-landenes oljeembargo. Denne var en reaksjon på industrilands støtte til Israel i Jom kippur-krigen.

Oljeprisen fordobletseg i løpet av seinhøsten. Storbritannia, Vest-Tyskland, Italia, Sveits og Norge innførte forbud mot flytrafikk, biltrafikk og skipsfart på søndagene. Sverige innførte rasjonering på bensin og brenselolje. Den britiske statsministeren ba sine landsmenn om å varme opp kun ett rom i sine hus i løpet av vinteren. Alle skjønte at det var krise.

KRISTOFFER RYPDAL, bio

Da jeg ankomBodø var det blitt innført forbud mot kjøring med private motorkjøretøy i helgene. Forbudet gjaldt fra kl. 1500 lørdag til kl. 0200 natt til mandag. Samtidig som alt bensinsalget på hverdager kun skulle skje mellom klokken 05.00 og 19.00, og bensinrasjonering ble vurdert. På den tiden var jeg en ambisiøs langdistanseløper, og minnes ennå vidunderlige lange løpeturer på gnistrende, kaldt vinterføre på godt brøytete veger helt uten trafikk.

Arbeiderpartiavisa Nordlands Framtid skrev at rasjonering kunne være nødvendig på kort sikt, men på lang sikt måtte vi «redusere den sterke veksten i olje- og energiforbruket gjennom endringer i hele vårt produksjonssystem og hele vår tilværelse.» Kong Olav sa i sin nyttårstale at vi «vil komme til å møte innskrenkninger i en del av de goder som vi er kommet til å betrakte som en helt naturlig bestanddel av vårt daglige liv.» De fleste kjenner det ikoniske fotografiet av kongen som tok trikken til Holmenkollen for å gå på ski.

Men det var da.Hva var det vi skjønte for over femti år siden, som vi ikke skjønner i dag?

Jeg har ikkenoe klart svar. Til tross for at ikke hadde globale kriser og krig i farger på storskjerm rett inn stuene som i dag, så følte vi oss kanskje mindre usårlige. Oljeproduktene, som vi var mer avhengige av da enn nå, ble importert i hovedsak via Nederland, som var sterkt sanksjonert av OPEC. Vi skjønte nok at internasjonale restriksjoner på tilførselen av oljeprodukter også måtte ramme oss, at vi ikke kunne kjøpe oss ut av den klemma.

I dagens oljemarked,og med oljefondet i ryggen, så kan vi kanskje det. Men dersom vi går til det skrittet, så vil det nødvendigvis føre til at noen andre, noen lutfattige i det globale sør, må redusere sitt forbruk enda mer. Og selv om vi gir blaffen i verdens virkelig fattige, så går vi glipp av den læringsprosessen som heter tilpasning til knapphet. Å sette tæring etter næring.

Jeg hører allerede protesthylene om moralisme fra FrP, via SP til Rødt: «Sånn snakker akademikere, økonomer og politikere som aldri har vært nødt til å kjempe for å få endene til å møtes!»

Og det er jo riktig.Det er vanskelig å tenke klart og langsiktig når man er under press for å klare seg fra den en dagen til den neste. Det er derfor vi har et representativt demokrati med folkevalgte som styrer i fire år av gangen og som ikke burde la seg styre av «dieselbrøl».

Velferdsstatog god fordelingspolitikk betyr ikke at det er statens oppgave å vaksinere husholdninger og næringsliv mot alle internasjonale konjunkturer. For det første er det ikke mulig, fordi staten henter sine inntekter fra de samme husholdningene og næringene. For det andre er det sløvende og en oppskrift på økonomisk og moralsk forfall.

Vi er någodt inn i totalforsvarsåret 2026. Hovedmålet sies å være å styrke evnen til å forebygge og håndtere kriser. Den nylig oppståtte oljepriskrisen er kanskje en første test på det norske folkets kriseforståelse. Så langt er testen ikke bestått.