Herold

Norsk Friluftsliv snakker høyt om stillhet i naturen i en ny pressemelding. Da bør de kanskje starte med å se på motorferdselen i egne rekker; motorferdsel som ironisk nok foregår der folk faktisk går på ski.

For Norsk Friluftslivs største medlemsorganisasjon er Den Norske Turistforening. DNT er Norges største friluftsorganisasjon, og virksomheten deres med femrettersmenyer og «alle rettigheter» i fjellet er i betydelig grad avhengig av motorisert transport til hytter uten veiforbindelse.

Samtidig går Norsk Friluftsliv ut og advarer mot at noen få brukeres ønske om motorferdsel ikke må gå på bekostning av det som påståelig er flertallets naturopplevelser. Det er et påfallende paradoks.

Når DNTs hytter skal forsynes, skjer det ikke med stillhet, men med snøscooter. Eller sågar helikopter. Som regel i områder der folk faktisk går på ski. Likevel blir det fremstilt som et særlig problem når lokal ungdom, familier og folk i distriktene ønsker tilgang til motorferdsel i sine egne nærområder. Egen transport er aldri et problem, og er sjelden eller aldri oppe til vurdering hvor vidt det er samfunnsnyttig – eller kun «DNT-nyttig».

Kommunene som har etablert løyper rapporterer om fravær av konflikter med annet friluftsliv. Kommunene kjenner sine områder og har lagt løypene i områder som ikke brukes så mye av andre på vinteren.

Dette handler ikke om å være mot friluftsliv. Det handler om å være mot dobbeltmoral.

For samtidig som Norsk Friluftsliv forsøker å skape inntrykk av at snøscooterkjøring ødelegger naturopplevelsen for «alle», viser SSBs tall et mer nyansert bilde:

Nærmere 9 av 10 nordmenn aldri går litt lengre skiturer, og 7 av 10 aldri går på ski. Aldri. Ikke én gang. Ikke en liten tur. Ikke engang for syns skyld, ikke engang for å ta et Instagram-bilde.

Da er det litt som om Norsk Friluftsliv står midt i skogen og roper: «Hjelp! Snøscooterne forstyrrer alle skiløperne!»

Og så står resten av landet og ser seg rundt og sier: «Hvilke skiløpere?»

Dette er langt unna forestillingen om at «hele Norge står på ski i fjellet og blir forstyrret».

Statistikk kan brukes til mye. Også til å overdrive et problem for å styrke egen sak. Stiller man spørsmålene på «riktig måte», får man de svarene man ønsker – uansett sak. Det virkelig oppsiktsvekkende er derfor ikke at Norsk Friluftsliv ønsker restriksjoner. Det oppsiktsvekkende er at de gjør det samtidig som deres største medlemsorganisasjon selv er blant aktørene som er mest avhengige av omfattende snøscootertransport i norsk fjellnatur.

Når motorferdsel tjener turistforeningens egne formål, synes den å være akseptabel og «nødvendig» – som er ett ord Regjeringen ønsker putte inn i loven. Når den gir lokalbefolkningen tilgang til naturen på egne premisser, fremstilles den som et samfunnsproblem. Og når lokalbefolkningen ønsker å kjøre til sine hytter, DA skal det stilles spørsmål om det virkelig er nødvendig – eller om utstyret heller kan fraktes til fots.

Det er ikke prinsippfast naturforvaltning. Det er særbehandling og dobbeltmoral forkledd som naturvern.

Forslaget til ny Motorferdsellov er skreddersydd turistforeningens kommersielle virksomhet og gir foreningen nærmest «blankofullmakt» når det gjelder motorisert ferdsel i utmark. De stilles i en særstilling sammenliknet med andre aktører i landet. Og ikke minst i forhold til de folk som daglig bor og ferdes i naturen.

Med årlige offentlige midler i millionklassen har de og Norsk Friluftsliv arbeidet intenst og målrettet med påvirkning mot både departement og regjering. Og se ikke bort ifra at en betydelig del av målgruppen nyter godt av 5-rettersmenyene som tilbys i påskefjellet i disse dager.

Så mens Norsk Friluftsliv årlig får millioner av staten for å sitte på et kontor og være profesjonelt bekymret for «sitt friluftsliv» – noe som få benytter ... så får snøscooterbrukerne ... nøyaktig ingenting. Ikke en krone.

De får ikke støtte for å kjøre, ikke støtte for å merke løyper, ikke støtte for å holde liv i distriktene når gradestokken kryper nedover. De får bare tildelt skurkerollen i det nasjonalromantiske maleriet til Norsk Friluftsliv.

Nå er det heldigvis opp til Stortinget å avgjøre denne saken. Vi både håper og tror våre folkevalgte avslører narrativet til Norsk Friluftsliv.