Herold

Dette er historien om hvordan et fond ikke var bærekraftig.

Nils Øydna (1910–1991) var en mann som brant for bygdene sine. Som en markant politisk skikkelse i Agder og samfunnsbygger i gamle Audnedal ønsket han å legge igjen en varig arv som kunne trygge fremtiden for kommende generasjoner.

I 1981 opprettet han derfor et fond i sitt eget navn, hvor avkastningen generøst skulle gå til hans sambygdinger. Fondet hadde en grunnkapital på hele 865 000 kroner. I dagens kroneverdi tilsvarer Øydnas store gave en verdi på over 4,2 millioner kroner.

Vi snakker om en formue i 1981-kroner.

En varslet utvikling

45 år senere er det dessverre lite igjen av den store gaven. Gjennom betydelige årlige utbetalinger har kapitalen sunket til drøye 500 000 kroner. Det er viktig å understreke at dagens styre – bestående av ordfører Unni Nilsen Husøy (Frp), Tønnes Seland (Sp) og Reidun Bakken (KrF) – i realiteten forvalter slutten på en langdryg prosess mot likvidering som allerede lå innebygget i fondets vedtekter.

Bare i årene 2022 og 2023 ble egenkapitalen redusert med 359 000 kroner. Med dagens lave grunnkapital fremstår en aktiv avvikling som det mest fornuftige valget for styret. Dermed kan de gjenværende midlene kommer lokalsamfunnet til nytte før det bare er smuler igjen.

Problemet ligger ikke i styrets vilje, men i fondets egne spilleregler. Så lenge unntaksbestemmelsen ikke ble brukt, låste vedtektene midlene til en forvaltningsmodell som over tid viste seg å være uforenlig med bevaring av grunnkapitalen når det samtidig skulle deles ut penger:

«Avkastning av kapitalen oppnås ved plassering på rentebærende konto i Sparebanken Sør, Bjelland og Grindheim til høyeste rente.»

Samtidig som inntjeningen i banken historisk sett har gitt en beskjeden realvekst, tillot vedtektene uttak som langt oversteg denne veksten:

«Legatets formål er å fremme næringslivet i Ytre Øydna, Høyland og Valand krets ved å avsette inntil kr. 200.000,- årlig av fondets egenkapital...»

Det er verdt å merke seg at de skiftende styrene gjennom årene ikke har benyttet seg av unntaksbestemmelsen i vedtektenes paragraf 10, som åpnet for større endringer:

«Omdanning, herunder vedtektsendringer, oppløsning, sammenslåing og deling, kan besluttes etter vedtak i styret.»

Uten en slik endring i investeringsprofil ble fondet en resept på gradvis tømming. Selv om bankrenten i perioden stort sett har ligget over prisstigningen, har marginen – den reelle veksten – vært altfor liten til å dekke utbetalinger på inntil 200 000 kroner i året uten å spise av selve grunnkapitalen.

Hva kunne fondet delt ut årlig?

Det hadde ikke trengt å gå slik. Jeg har brukt KI til å regne konsekvensene av ulike investeringsprofiler (Googles Gemini-tjeneste).

Bank: Om pengene hadde stått urørt på bankkonto i alle disse årene, ville fondet (med 5 % gjennomsnittlig avkastning) med rentersrente-effekten gitt fondet en verdi på 7,8 millioner kroner i dag.

Til utdeling: Dersom man hadde valgt å bevare fondets kjøpekraft i banken, kunne man kun ha delt ut den reelle renten som oversteg inflasjonen. Dette ville i snitt gitt grunnlag for utbetalinger på 50 000–60 000 kroner fra fondet årlig uten at grunnkapitalen ble svekket.

Investert som Oljefondet: Hadde de samme pengene blitt investert som Oljefondet (70 % aksjer og 30 % i rentebærende papirer/obligasjoner), ville fondet på de 45 årene vokst til drøye 12 millioner kroner om pengene sto urørt.

Til utdeling:Med samme uttaksmodell som Oljefondet (3 %), kunne styret ha fordelt 370 000 kroner i året uten at grunnkapitalen tapte verdi.

Høy risiko: Basert på den historiske avkastningen i verdensindeksen (MSCI World) siden 1978, som har hatt en gjennomsnittlig årlig vekst på ca. 10,43 %, ville fondet ha vokst til svimlende 75 millioner kroner. Selv om dette er et veldig teoretisk tall, nevner jeg det likevel. Det forteller noe om hvor mye penger kan yngle om man hardinvesterer dem.

En lærdom for oss alle

Erfaringene fra Nils Øydnas fond spiller direkte over til våre egne liv. Vi har alle en følelse av å ha mindre penger å rutte med. For mange er det også en realitet. De fleste sliter med å få to inntekter til å rekke til hus, bil, hytte og utenlandsferier. Og drar vi til utlandet går pengene unna i et rasende tempo grunnet den lave kronekursen.

Vi lever i en tid der de økonomiske tyngdelovene har snudd. Da må vi gjøre smartere valg særlig for å sikre at vi har penger å rutte med når vi når pensjonsalder.

Det er de færreste gitt å bygge en lubben sparekonto på tampen av yrkeskarrieren. Skal man få effekt av renters rente effekten, gjelder det om å begynne tidlig.

Vi nærmer oss sesongen for konfirmasjoner. Da settes det ofte store summer inn på konfirmantens sparekonto. I snitt får dagens konfirmanter 28 000 kroner i kontanter på den store dagen.

Det kan være begynnelsen på en sparereise som strekker seg helt frem til pensjonsalderen. Jeg har beregnet hva «konfirmanten» sitter igjen med etter å ha begynt med 20 000 kroner, for deretter å spare henholdsvis 5 000 kroner eller 10 000 kroner i året.

Regnestykket forutsetter at sparebeløpet holder tritt med prisstigningen (2,5 % per år). Tallene er nominelle og oppgitt både før og etter skatt.

Ved å spare som oljefondet vil «konfirmanten» sitte igjen med én million kroner mer (nominelt) ved å gå i aksje- og pengemarkedet enn ved å sette pengene i bank. At det ikke er mer, skyldes at i 2026 er den effektive skattesatsen på aksjegevinster for privatpersoner 37,84 %.

Så må den gevinsten veies opp mot at sparing som Oljefondet slett ikke er risikofritt. Det skulle være nok å nevne børskrakket i 1928/29. Fallet var så voldsomt at aksjeverdiene ikke var tilbake på samme nivå før tidligst i 1952. Noen analyser verdiene først var tilbake i 1954.