Herold

Noen prinsipper står fast, uansett kommunekasse og økonomiske svingninger.

Lytt til saken

«Av og til må politikerne sette svake grupper opp mot hverandre. Det er en del av jobben», skriver kommentator i VG, Hanne Skartveit.

Hun frykter at CRPDCRPDFNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Den slår fast at personer med funksjonsnedsettelser skal ha samme grunnleggende rettigheter og muligheter som alle andre, og at landene som har signert, må jobbe aktivt for å sikre dette i praksis. vil binde kommunene.

Jeg frykter noe helt annet.

Skartveit har rett i at politikk alltid handler om å prioritere, og at det ofte ikke finnes et fasitsvar som er perfekt.

Det Hanne overser er viktigheten av minimumsrettigheter, menneskerettigheter, som politikerne ikke hverken skal eller kan fjerne.

For det er nettopp det FNs konvensjon for rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) handler om, og som Stortinget skal ta stilling til om få uker.

Norge forpliktet seg til å følge konvensjonen i 2013 ved å konstatere at norske lover var og vil være i tråd med konvensjonen ved det som heter ratifisering ved rettsharmoni.

Det betyr også at når norske lover tolkes antas loven å være i tråd med konvensjonen så langt det er mulig.

Denne antagelsen er veldig sterk, og nettopp grunnen til at de faktiske konsekvensene vil være svært begrenset ved å gi konvensjonen forrang, som for øvrig også flertallet av ekspertgruppen, Norges institusjon for menneskerettigheter, Likestillings- og diskrimineringsombudet mfl. er helt enig i.

Norge har også allerede tatt inn andre av FN sine diskrimineringskonvensjoner i menneskerettighetsloven, heriblant både FNs kvinnekonvensjon og FNs barnekonvensjon.

Disse konvensjonene har dermed fått forrang foran norsk lov, og er naturlig å se hen til ved vurderingen av om domstolene gis mer makt i slike tilfeller.

For disse konvensjonene har domstolene svært sjelden (om ikke aldri) faktisk tilsidesatt norsk lov ved å bruke forrangsbestemmelsen i menneskerettighetsloven.

For både rettigheter til barn og kvinner er det fortsatt stort handlingsrom for politikerne i å prioritere. Det er vanskelig å forstå hvordan situasjonen skal være en annen for.

På samme måte er det vanskelig å forstå hvordan CRPD-komiteen, som er komiteen som følger opp Norges etterlevelse av konvensjonen, vil få mer makt om konvensjonen får forrang.

Komiteen sine uttalelser er ikke bindende, og hver uttalelse må vurderes konkret, på samme måte som ved dagens situasjon.

Det jeg og Hanne er helt enig i er bekymringen for kommunenes økonomi.

Hadde vi i Arbeiderpartiet mistenkt at dette går hardt utover kommunebudsjettene, ville dette vært en helt annen sak.

Men slik hele ekspertgruppen som utredet spørsmålet om konvensjonen skulle inn i menneskerettighetsloven er enig om, er rettighetene som personer med funksjonsnedsettelser har etter konvensjonen sjelden absolutte.

Ved vurderingen av hvilke rettigheter konvensjonen gir kan det dermed ikke automatisk gis et svar, men legger opp til at det må foretas en større helhetsvurdering, hvor blant annet forholdsmessigheten skal vurderes.

Det har kommunene måtte foreta siden 2013, og noe de også må foreta fremover – uavhengig av om konvensjonen tas inn i menneskerettighetsloven.

*Så ja – dette handler faktisk i stor grad om symbolikk. *

Om at personer med funksjonsnedsettelser skal oppleve å ha samme vern som andre grupper utsettes for strukturell diskriminering.

Om å bli verdsatt som mennesker, mennesker med rettigheter og med ressurser.

Jeg er stolt av at Arbeiderpartiet står tydelig på at CRPD skal inn i menneskerettighetsloven.

Her kan Stortinget vise vei og vedta det som er en av de viktigste likestillingsseirene på lenge.