Herold

Parkeringsplassen er tom. Det er fredag ettermiddag, men helt stille. Ingen som banner over at klisteret ble igjen hjemme. Ingen hunder som bjeffer utålmodig etter tur og ingen som haster for å rekke felles middag på en hytte.

Bare to skispor som peker nordover over Ringebufjellet. Slik kan en inngangsport til fjellet se ut. Med fjellski legger vi ut på tur fra Vetåbua øst for Fåvang.

Dette er ikke hvilken som helst skiløype. Det er spor som vitner om at det er mulig å ta drastiske grep for å skåne villreinen – uten at det ødelegger opplevelsen.

Noen mil lenger nord hersker en annen virkelighet. Der kjempes det en kamp mellom villrein og reiseliv. Ved Spranget i Sel, inngangsporten til Rondvassbu, er fjellet deler av året blitt en trafikkmaskin. Det er målt mellom 20 000 og 30 000 passeringer årlig på veien inn mot hytta sommerstid.

Villreinen tør ikke krysse barrierene vi mennesker skaper – det tærer på flokkene. Villreinen i Rondane er rødlistet. Det er helt nødvendig å ta grep.

Det kan bli forbudt å bruke bil, elsykler, sykler, hundespann, hest og kite i området rundt Spranget i Rondane. Statsforvalteren i Innlandet sine forslag er på høring til 12. april. Parkeringsplassen ved Spranget kan også bli fjernet.

Sel kommune føler seg overkjørt. Ordfører Eldri Siem er bekymret for næringslivet – og særlig reiselivet. Både Siem og flere stortingsrepresentanter krever en konsekvensanalyse. Det får de ikke.

Det skal gå fort. Sentrale myndigheter tar tilstanden til villreinen på alvor.

– Skal en klare å få opp igjen villreintrekket på Spranget, må ferdselen reduseres. Konsekvensene for oss blir noe mer tungvint, men det må vi ofre, sa Jan Olav Solstad under folkemøtet på Otta 11. mars. Han var med i faggruppa som ga råd til tiltaksplanen for villrein.

Å ofre noe betyr ikke nødvendigvis å miste alt. Kartet kan tegnes på nytt. Vi har gjort det før. Rett blikket bare litt lenger sør.

Allerede i 1993 ble Eldåbu, rett sør for Rondvassbu, flyttet ned fra snaufjellet av hensyn til villreinen. I 1996 stengte Breitjønnsbu av samme grunn. Jammerdalsbu åpnet som en erstatning. Og i 2020 stengte Gråhøgdbu, som lå i nærheten av Muen. Gråhøgdbu ble flyttet til Maihaugen og Veslefjellbua åpnet som en erstatning.

Som perler på en snor ligger de. Bevisene på at vi har tatt drastiske grep før. Hytter har blitt trukket ut av de mest sårbare områdene og stier lagt om. De gode naturopplevelsene lever videre – samtidig som vi tar hensyn til villreinen.

Sola går ned når vi når Saubua. En gang bygd opp av stein. Inne er det senger, et bord, ved og en gasskomfyr. Så enkelt at det føles som et privilegium.

De tykke veggene holder godt på varmen gjennom natten. Lukta av kaffe sprer seg raskt ut i rommet. Utenfor vinduet ser vi tre skiløpere på veg sørover. De er de eneste vi ser på hele turen.

Vi går videre, nordover mot Jammerdalsbu. Midtveis ser vi beviset på at vi beveger oss i randsonen. En reinflokk har gravd i snøen etter mat. Sporene går i retning av de delene av snaufjellet vi mennesker har hatt vett til å trekke oss ut av.

Det er dette som er gevinsten – å kjenne på det opprinnelige i naturen. Å vite at det bak åsene kan det gå dyr som har vært her lenge før oss. Ringebu Fjellstyre ønsker at flest mulig velger det preparerte skisporet, Trolløypa, som er trukket enda lenger bort fra snaufjellet.

Ja, vi må ofre noe. Men alternativet er verre – en natur uten det som gjør den spesiell.

Tilbake på parkeringsplassen – er det fremdeles bare én bil. Vi mennesker trenger ikke gå i flokk. Vi kan vike.

Krever full stopp: – En stygg byråkratisk sak

Slik vil de stoppe sykkelturistene inn til Rondvassbu

Vil ha mer styring med ferdsel i fjellområde

Svarer om Rondane-planer: – Jeg er ikke fornøyd, slettes ikke

Reagerer på korte frister: – Inngripende tiltak for oss som bor her

Er det plass til alle i fjellet?