Herold

Sett fart på arbeidet

Tror vi ikke på barna?

Svikt får konsekvenser

Hver dag utsettes barn i Norge for vold og overgrep som setter varige spor. Likevel opplever vi i Stine Sofies Stiftelse at arbeidet for å forebygge og hjelpe har nesten stoppet opp. På FNs verdensdag for forebygging av vold mot barn, tirsdag 18. november, krever vi og 22 andre organisasjoner og fagpersoner at politikerne prioriterer dette i statsbudsjettet. For barna kan ikke vente.

Vi i Stine Sofies Stiftelse treffer 500 barn utsatt for vold og overgrep hvert eneste år – 4 000 har vært innom våre porter siden åpningen av Stine Sofie Senteret i 2016. Det gir oss en voldsom utålmodighet. Vi ser det enorme gapet mellom den kunnskapen vi i dag har om omfanget av vold og overgrep mot barn og hva det gjør med barna - og hva vi som samfunn gjør for å forebygge og hjelpe.

Ofte spør vi: Forstår vi egentlig hvor mange barn dette gjelder? Forstår vi hvor sterkt volden virker på barna? Forstår vi hva vold er?

De siste åra har vi sett at arbeidet mot vold og overgrep nærmest har stoppet opp, og det er til og med delvis satt i revers. Sammen med 22 andre organisasjoner og fagfolk har vi denne høsten sendt et opprop til politikerne som har makt til å handle. Våre krav er tydelige: Sett fart på arbeidet! Barn har ikke tid til å vente.

Altfor mange har nemlig altfor stor tålmodighet på vegne av barna vi møter.

Barna som kommer til Stine Sofie Senteret for et gratis ukesopphold sammen med sine omsorgspersoner, er i gjennomsnitt 12 år gamle. Nesten syv av ti av dem har allerede erfart tre til fem ulike typer vold eller overgrep. Mange var små da volden startet. Noen lå i mors mage mens slag og trusler haglet – og ble til et giftig stress som gikk direkte inn i navlestrengen og morkaka. Direkte inn i kroppene deres.

Vi vet det nå. De aller minste er mest utsatt for den mest alvorlige volden.

I 2024 ble 2000 barn registrert som ofre for mishandling før de fylte ti år. De reelle tallene er enda høyere. Hvor ble det av ramaskriket på de minste barnas vegne?

Faktum er at de minste barna i økende grad ikke en gang får komme til barnehus. Nedgangen har vært dramatisk. De står uten rettsvern, blir ikke undersøkt medisinsk, og familievoldssakene henlegges i et vanvittig omfang. Mange tvinges til samvær med voldsutøvere etter at saker er henlagt – selv om de har fortalt om det de har opplevd.

Hver eneste uke spør vi oss selv: Tror vi egentlig på barn? Forstår vi hvor vergeløse de er?

Bare halvparten av barna våre har fått hjelpen de trengte, viser forskning vi har gjort sammen med Folkehelseinstituttet (FHI). Det til tross for at risikoen for ny vold og nye overgrep øker hvis barna først er utsatt.

Jo tidligere barn utsettes, jo større er risikoen for skade. Mange opplever vold igjen og igjen, med enorme konsekvenser for helse og utvikling.

Vi må huske at barn er prisgitt voksne. Men hvis de voksne ikke evner å beskytte – og hjelpeapparatet verken ser eller forstår, men gjemmer seg bak taushetsplikten – da setter volden varige spor. For kroppen husker.

Barna blir alene med en byrde de umulig kan bære. Noen retter smerten utover, en del av dem begår gjentatt alvorlig kriminalitet. Andre får store helseproblemer, sliter på skolen eller sliter seg ut på å være så flinke de bare kan – for at ingen skal legge merke til det de har opplevd. Noen lider i stillhet. Dette vet vi, så hvorfor gjør vi ikke mer?

Vi krever at politikerne og myndighetene tar grep. De må ikke være så tålmodige på vegne av barna, men se hvor alvorlig dette er. De må forstå at vold og overgrep er et folkehelseproblem. De må sørge for god forebygging og rask hjelp til barn og familier som trenger det. Til gjengjeld vil de spare enorme summer og mye lidelse.

Kunnskapen er der – bruk den!