László Krasznahorkai (72) lar leseren danse fram og tilbake i en jungel av mening.

Fjorårets nobelprisvinner, ungarske László Krasznahorkai, som har skrevet «Satantango», «Sieobo der nede» og «Herscht 07769» og en rekke andre romaner og filmmanuskript, er ute med en liten roman (186 sider) med en enorm tittel:

«Den ungarske nasjonens sikkerhet».

Det høres helt vilt ut, og boka sies å være skrevet etter at han fikk den svenske gullmedaljen. Er det en politisk brannfakkel? Eller kan teksten leses som en kodet erklæring om forfatterens poetikk?

Konstruksjonen er snedig. I de første tre kapitlene møter vi bokas tekniske hovedperson, en forkrøplet nerd, professor i sommerfuglkunnskap fordypet i fagets systematikk, stadig på jakt etter dagsommerfugler og nattsommerfugler i alle deres stadier.

Den ungarske nasjonens sikkerhet

László Krasznahorkai

Roman

«Spissfindige og smuldrende småtterier om de helt store spørsmål»

Nazi-tatovert

Først på bussen, seinere hjemme hos seg selv, blir professoren utsatt for grov vold av en nazi-tatovert hooligan, en illgjerningsmann som umotivert og hensiktsløst herjer med denne sommerfuglelskeren som ikke har sjans til å fatte noen årsak til angrepene fra gutten, en slags metafysisk straffende kraft som minner om de to hevnerne i Michael Hanekes «Funny Games».

Når teksten etter 50 sider er framme ved «Innledning 4» skiftes vinkelen og vi møter en annen person som heseblesende raller i vei om sin eksistensielle fortvilelse og trekker inn de helt store spørsmål om livets opprinnelse og mening, gjennom mentalitetshistoriens filosofiske forsøk på å trekke tråder ut av floker.

Det er et svare strev som punkterer seg selv i gjentakende sirkler flere steder videre i boka.

Man skjønner at denne figuren er forfatter, men først på side 83 får vi (spoiler alert!) bekreftet vår gryende mistanke om at dette er bokas egen forfatter, László Krasznahorkai.

Han heter hvertfall det, men er det den László Krasznahorkai?

Dans rundt gåter

Han tegnes opp i et temmelig fornedrende portrett, en påtrengende, ustelt, eksentrisk plageånd som fortvilet ønsker å finne svar på livets nødvendighet, altså selve drivkreftene i tid og rom, alt hva mennesket kan erkjenne og underkjenne.

Resten av boka blir en vrien dialog mellom to uløselige ytterpunkter som til tross for all fornuft søker etter hverandres vennskap og aksept. Dette gir boka en stemning som både er rørende og sterkt komisk, og samtidig bunnløst dyptloddende.

Den blinde volden som sommerfuglmannen ble utsatt for, speiler muligens de øvrige fenomenene i denne fascinerende traktaten som heller ikke leseren får noen begrunnelse for å lese eller å prøve å forstå, denne dansen rundt gåter som menneskeheten har danset rundt i hele sin tid med filosoferende tanketrinn i ulik takt, ute av stand til å finne hverken den første eller den siste beveger, hjelpeløst på leting etter en moralsk garanterende instans eller et forsvar mot den grenseløse kosmiske pessimismen som alltid byr seg fram.

Fint beregnet

Så hva er da verdien av enda en traktat om livets uhåndgripelighet til tross for dets utvilsomme eksistens?

I dette tilfellet ligger verdiene i den fint beregnede kontrasten mellom de to livsfornemmelsene som tegnes opp, reaksjonen på erkjennelsen av forfatterens kyniske misbruk av sin projiserte hovedperson, sitt vrengebilde av seg selv og sitt fåfengte litterære strev.

Det er ganske morsomt, men såpass krevende at det hos en sart leser kan oppleves som forhånende.

Og forfjamsende – dette er en bok av den typen der jeg under lesningen får stadige déjà vu, der jeg er sikker på at jeg har lest det jeg nå leser, allerede i forrige kapittel eller før det igjen, men nei.

Av de mange gåtene boka byr på, er det fristende å sitere tekststedet der bokas tittel opptrer, om avstand:

« ... som herfra til månen, men han kunne også uttrykke det slik: like langt som en sommerfugl ... fra den ungarske nasjonens sikkerhet – ikke millioner av lysår, men så nærme som mulig, men denne nærheten var en dødelig gift for virkeligheten ... »

Raser av gårde

Teksten har bare tolv punktum, på slutten av hvert av de tolv kapitlene.

Den raser av gårde, slik den også har gjort i Krasznahorkais tidligere tekster, men dette oppleves som forbløffende lite enerverende.

Vi får ikke noen «stream of (in)consciousness» der et subjekt prøver å speile sine tankestrømmer, men egentlig det motsatte.

Dette er en faktisk utviklende roman med kontrasterende skikkelser i et samspill som legger seg vel til rette i leserens tanker, nettopp fordi stoffet ikke er oppstykket i konvensjonelle, lettfordøyelige enkelheter.

Også dette er noe å få ut av denne temmelig burleske romanen som byr på en hel mengde tankekors og –kryss å tygge videre på, ikke minst takket være den stilsikre og ledige oversettelsen fra Ove Lund.