Herold

Den økonomiske situasjonen i Nittedal er på bedringens vei. Et massivt underskudd i 2024 ble snudd til et overskudd i 2025. Det samme gjelder i mange kommuner med ikke-sosialistisk flertall.

Jeg tenkte derfor at dette utelukkende var en god ting. Overraskelsen var derfor stor da jeg leste at Arbeiderpartiets nestleder Tonje Brenna, sammen med Fagforbundet, kritiserer Fremskrittspartiet og Høyre for å ha snudd en økonomisk håpløs situasjon.

Kritikken handler om at man heller burde brukt pengene på velferd enn å gå med overskudd, og at man i disse kommunene setter av penger på fond.

Fremskrittspartiet ønsker gode tjenester, men kostnadene må stå i stil til kommunenes inntekter.

For hva er det egentlig som skjer når en kommune går med underskudd?

Gikk mot milliontap – nå har det snudd: – Veldig gode nyheter for framtida

De som har sett Luksusfellen, vet hva dette innebærer. Dersom man bruker mer penger enn man tjener, må man enten låne penger eller ta av oppsparte midler. I Luksusfellen symboliseres dette med røde tusenlapper på pengetavla. Å vende seg til at sparekontoen kontinuerlig er tom, er risikabelt, fordi uforutsette utgifter kan dukke opp og må håndteres.

Dersom sparebøssa blir helt tom, eller man har lånt for mye penger, må man legge om livsstilen slik at man i det minste ikke bruker mer enn man tjener.

Kommuneøkonomien fungerer ganske likt, men i motsetning til en privat husholdning kan ikke kommunene låne penger for å finansiere drift. Kommuner som går med underskudd, må dekke dette inn gjennom avsetninger fra sin egen sparebøsse. Denne sparebøssa heter disposisjonsfondet. Det er kommunens økonomiske buffer, som i utgangspunktet skal spares opp for dårligere tider.

Hvis kommunen bruker mer penger enn den får inn over flere år, kan man risikere at disposisjonsfondet tømmes. Som nevnt kan ikke kommunen låne penger for å finansiere driftsunderskudd.

Det betyr at man i ytterste konsekvens havner på Robek-lista. Når en kommune står på Robek, tar staten kontroll over økonomien.

Dette er ikke bare uheldig for lokaldemokratiet, som får et betydelig mer begrenset handlingsrom. Det er også når en kommune befinner seg på Robek-lista at tjenestene virkelig blir skåret inn til beinet. Da går staten inn og sørger for at de røde tallene forsvinner. Kommunen kan i en slik situasjon glemme å yte tjenester utover minimumskravet dersom det fører til fortsatt underskudd.

Samtidig mister kommunen handlingsrommet til å gjøre viktige investeringer for fremtiden, som for eksempel bygging av flere sykehjemsplasser på Døli. Tonje Brenna maner altså til kortsiktig morro i bytte mot langsiktig økonomisk trygghet.

Kraftige innsparinger, men hva nå?

At Arbeiderpartiets første nestleder enten ikke forstår dette, eller bevisst velger å overse det, er dypt urovekkende. Det er også respektløst overfor den jobben som er gjort rundt om i norske kommuner og i Nittedal.

Jeg tar gjerne, på vegne av Fremskrittspartiet, en prinsipiell debatt med Arbeiderpartiet om hvorvidt skattene skal økes eller senkes. Men debatten blir useriøs når man går til angrep på økonomisk forsvarlig styring.

Under behandlingen av årets budsjett så man lignende tendenser fra Arbeiderpartiet i Nittedal. De fremmet et forslag om økte bevilgninger til barnehagene, uten å ta fullt til høyde for at dette også ville øke kostnadene til de private barnehagene.

Hvis det er dette nivået Arbeiderpartiet har tenkt å legge seg på i neste års valgkamp, er jeg alvorlig bekymret.