Herold

Situasjonen er akkurat så kaotisk som opposisjonspartiene spådde at den ville bli. Spriket på rødgrønn side i norsk politikk er så stort at det kan ende med regjeringskrise. Og om så skulle skje, står det ikke veldig mye bedre til på andre siden av streken. Det er dessuten ikke mulig å etablere et alternativt flertall, uten at ett av de rødgrønne partiene melder overgang. Det ser det ikke ut til at noen vil gjøre.

De fleste erkjente allerede valgkvelden at vi ville få fire vanskelige år. Da Ap og Sp danne regjering i 2021, var SV alene om å sitte i vippeposisjon. Det ga makt, makt ga synlighet, og SV spilte rollen som ansvarlig støtteparti på en måte som sikret stabilitet.

Nå er situasjonen en helt annen. Ap er avhengig av støtte fra både Sp, SV, Rødt og MDG. Alle har fått gjennomslag i budsjettforhandlingene. Mens Sp og, ikke minst Rødt, feirer sine gjennomslag, ble budsjettforhandlingene avsluttet uten SV og MDG.

Alle peker på statsminister Jonas Gahr Støre. Det kan ikke være tvil om at han, mer enn noen annen, har ansvar for å sikre flertall for et budsjett. I helgen kunne det tyde på at MDG og SV skulle piskes på plass. Etter at begge klart sier at de ikke kan stemme for det forhandlingsresultatet Ap, Sp og Rødt er enige om, er tonen litt mer forsonlig. Men så langt er det altså ingen som kan peke på en veg ut av kaoset.

Kanskje må det en krise til. Kanskje må kaoset bli fullkomment før vi får satt ting på rett plass. Vi vet at liten tue kan velte stort lass. Jonas Gahr Støre skal manøvrere mellom flere små tuer, og han skal lande noe som ligner en helhetlig politikk. Det gir ikke verken forutsigbarhet eller mer respekt for politikken dersom partier med oppslutning så vidt over sperregrensen i en budsjettprosess skal bruke vippeposisjonen til å få gjennomslag for en politikk det er massiv motstand mot både i regjeringen, på Stortinget og i folket.

Selv om det først og fremst er statsministerens og Arbeiderpartiets ansvar å sørge for at vi får på plass et budsjett, er det også partiets ansvar å sørge for en politikk forankret i valgresultatet. Det gjør de ikke ved å gi etter for MDG og SV. Og heller ikke små partier med oppblåst selvtillit er uten ansvar for at landet har en regjering.