Herold

Torsdagens seanse i Stortingetvar jaggu et skue. Plutselig skjønner man befolkninga i USA og den mentale grensa på 4$ / gallon bensin. Det å røre ved bilen, sertifikatet eller drivstoffprisene stikker dypere i folkesjela også her i Norge enn det meste annet. Og det er gode grunner til det. Mange er fullstendig avhengige av bil ettersom landet er slik det er. Men mange kunne også heller reist kollektivt. Men i perspektiv så, når det gjelder privatbilisme, så utgjør transport med bil rundt 50 % av den daglige persontransporten.

Så hva er detsom har skjedd denne uka på Stortinget? Hvis vi spoler litt tilbake, så foreslo FrP fjerning av vegavgifta og redusere moms på mat tidligere i mars. Det ble blankt nedstemt i Stortinget. Til og med av Senterpartiet. God gammel FrP-politikk der alt av skatter og avgifter bør avskaffes. Intet mindre faktisk. Så skal jo den nye lederen av Høyre Ine Eriksen Søreide få markert seg litt, samt at meningsmålingene faretruende går i FrP sin favør. Så da smeller Høyre til med å foreslå hastebehandling av et forslag om suspendering av vegavgifta i en periode fordi det har blitt en – på virkelig – krise faktisk. Med en noe plutselig økning på bensin og dieselprisene.

Ordet krise harjammen blitt et noe vanlig ord i den offentlige debatten. Men det er jo sant. Det er krise. For noen. Ikke alle. Høyre hadde kanskje ikke ventet at forslaget skulle gå igjennom. Men pumpeprisene steg plutselig noe mer, og jaggu så var Senterpartiet – som plutselig var under sperregrensa – med på dansen. Senterpartiet er jo bygdas parti, og bilistenes og transportnæringas største venn på Stortinget. Selv om bare 25-30% av befolkninga bor på bygda. Senterpartiet har jo verken i regjering eller etterpå fått gjennomslag for sine alternative statsbudsjetter med reduksjoner i CO₂ avgift for næringsdrivende eller vegavgift.

De som virkelig trenger lavere pumpepris er transportnæringa, byggenæringa og ikke minst fiskeri og sjøtransport. Det er også der alle i kongeriket har noe å vinne ved at prisene ikke stiger på varer og tjenester. Men for den jevne bilbruker som i snitt kjører 12 000 km per år, så er besparelsen 4-500,- per måned. Nå bor 70 % av befolkninga i byer med over 20 000 innbyggere, der det er greit eller godt kollektivtilbud. For de resterende 30 % som bor på bygda så er selvsagt antall kilometer per år betydelig høyere enn snittet og dermed faktisk opplever en krise med drivstoffprisene.

For de som tjener minsteller er i NAV-systemet, så teller disse kronene også mye. Selv om vi historisk i snitt aldri har betalt mindre prosentandel av lønna på drivstoff enn i dag. For de som tjener minst / er på trygd så utgjør prosentandelen (med 12 000 km/år og 3–400 000,- i inntekt per år – mange ligger under dette) omtrent 10 % av lønna. Samtidig vet vi at over halvparten av lønna / trygda i dette inntektssjiktet går til bolig. Leie typisk. For de som tjener 800 000,- per år (gjennomsnittslønn) utgjør prosentandelen omtrent 4,5 %. Og med 1 mill. i inntekt så er det omtrent 3 %. Og boligutgiftene typisk under 30 %.

Så hva sier dette?Jo, at universelle ordninger – det vil si de som treffer alle – treffer usosialt. De som trenger støtte mest får noe. Som merkes noe eller litt. Men størsteparten av den totale støtten går til mange som egentlig ikke trenger støtte. Ap er veldig påholden med å levere universelle støtteordninger. Som Norgespris, billigere barnehage til alle og økt barnetrygd til alle. Selv om det egentlig er svært mange som ikke trenger slik støtte, ettersom støtten utgjør en mye mindre prosentandel av inntekten deres.

Så hvordan børda staten og ikke minst Stortinget innrette seg for å få til å hjelpe de som trenger det mest? Det mest åpenbare er kontantutbetalinger gjennom NAV. Da treffer man pensjonister, syke, arbeidsledige og uføretrygdede. Men da treffer man ikke lavtlønte, aleneboere og aleneboere med barn. De som har de tøffeste vilkårene fra før. Da mener jeg at det må være mulig å behovsprøve gjennom data fra skatteetaten. Dette burde ikke være så vanskelig å få til. Enten at kontantstøtte utbetales gjennom skatteetaten og Statens innkrevingssentral (med utvidet mandat og lovhjemmel) alene. Eller gjennom NAV og skatteetaten i kombinasjon og med samkjøring av data.

Det som selvsagt melder seg som en problemstilling er hvor man skal sette grensa. Her kan det kvikt bli spetakkel når noen ser at de havner på feil side av en slik mulig grense og ikke får støtte. Samt at de som ligger rett under grensa vil miste insentivet til å klatre inntekts messing over grensa og miste en eventuell støtte. Dersom slikt skulle pågå over noe tid. Men noe slikt som jeg foreslår her vil være langt mer treffsikkert for de som faktisk er i krise.

Det at Arbeiderpartiet jevnt over nekter å målrette tiltak er et problem for sosialdemokratiet. I den grad Arbeiderpartiet fremdeles kan sies å være opptatt av å minske forskjellene i samfunnet. De nekter konsekvent å øke minsteytelser (som gjøres gjennom vedtak i Stortinget, i motsetning til lønnsoppgjørene som fremforhandles mellom partene). Vi har fremdeles 10 % av alle barn i Norge som lever i vedvarende fattigdom. Vi har fremdeles matkøer, og Arbeiderpartiet ser ut til å være mer opptatt av å heie på frivilligheten oppi dette, enn å fjerne matkøene.

Over halvpartenav den voksne befolkninga lever også alene, mens politikken til Arbeiderpartiet ikke har noe politikk som treffer denne gruppa. Til og med arbeidslinja, som gjentas på inn og utpust av Tonje Brenna skal ikke gjelde uføre. Hadde det ikke vært for Rødt hadde ikke dagens lovforslag om å øke muligheten for uføre til å jobbe sett dagens lys. Ap ville overhodet ikke øke muligheten for uføre til å utnytte sin restarbeidsevne fra å kunne tjene 0,4G per år til 1G per år. Hvis ikke dette er mitt i origo av hva arbeidslinja bør handle om, så vet ikke jeg. Forstå det den som vil. Eller mere presist – kan.

For det som jo kan komme til å skje i månedene etter 1. april, når vegavgiften suspenderes, er jo at oljeprisen stiger enda mer. Med ditto økt pumpepris - selv om vegavgifta er borte. Kanskje vil vi se 30 kr / l uansett. Som en økonom fra UiO sa på Dagsnytt 18 her på tirsdag – det er mulig de fleste må venne seg til prissvingninger og ikke tro at staten skal komme inn og «redde» de hver gang noe svinger.

Med Trump sinhelt uforståelige utenrikspolitikk og tilsynelatende konsekvensblinde militære operasjoner er det bare å stålsette seg. Hormuzstredet er fremdeles omtrent 100 % stengt på grunn av den mannen.

Så er det bareå håpe at et ansvarlig Storting klarer ta vare på de svakeste i samfunnet på en mer presis måte og holde hjulene i gang i samfunnsmaskineriet ellers. Og ikke skrike krise på vegne av hele kongeriket (og kanskje mest egne galluptall) når det bare er en del av det som faktisk trenger hjelp.

Med det siterer jegPrima Vera – «Hurra for Norge, syttende mai og olje, og alt det derre der», og ønsker god påske!