Herold

Redd barna og og kommunens folkehelsesatsning, Aktive Fredrikstad, arrangerer folkemøte 6. mai hvor tema er utenforskap og fellesskap på fritida. Som nestleder i Fredrikstad idretts- og aktivitetsråd undrer jeg meg noe.

Når inkludering blir et samtaletema – uten dem som faktisk jobber med det

Det er prisverdig at Redd Barna og Aktive Fredrikstad inviterer til folkemøte om utenforskap og fellesskap på fritida. Temaet er viktig.

Nettopp derfor er det også lov å stille et ganske åpenbart spørsmål: Hvor er Fredrikstad idretts- og aktivitetsråd (FRID)?

For mens det skal snakkes varmt om inkludering fra scenen, sitter altså organisasjonen som faktisk forvalter store deler av inkluderingsarbeidet i idretten … på sidelinjen.

Det er nesten litt imponerende.

Inkludering – i teori og praksis

FRID jobber ikke med inkludering som et slagord. De jobber med det som system.

Nå er det viktigere enn noen gang å skjerme idretten

Gjennom ordninger som Lokale aktivitetsmidler (LAM) fordeles midler til idrettslag nettopp for å sikre bred deltakelse. Gjennom arbeidet med økonomisk inkludering veiledes klubbene i hvordan de kan senke terskler. Det finnes egne tiltak for inkludering av jenter med minoritetsbakgrunn, og det deles ut ekstramidler for å motvirke økonomi som barriere.

I tillegg kommer idrettens egen tiltaksplan mot økonomiske barrierer.

Med andre ord: Dette er ikke bare gode intensjoner. Det er konkrete virkemidler, penger, prioriteringer og daglig oppfølging.

Den klassiske øvelsen

Så hva gjør man når man skal arrangere et møte om inkludering i fritidsarenaen?

Man inviterer politikere. Man inviterer profiler. Man inviterer gode historier. Kanskje også noen sterke personlige erfaringer.

Alt dette er fint. Viktig, til og med.

Men man glemmer altså å invitere miljøet som sitter midt i det praktiske arbeidet, de som både kjenner utfordringene og har virkemidler.

Kommunen bygger ny idrettshall!

Symbol eller system?

Problemet er ikke at noen ønsker å sette fokus på inkludering. Problemet er når inkludering reduseres til et samtaletema, løsrevet fra ordninger som kan få det til å fungere.

For det er nettopp her forskjellen ligger:

Mellom å snakke om inkludering og å finansiere, organisere og gjennomføre inkludering i organisert idrett, kommunens desidert største fritidsaktør.

FRID representerer det siste.

Et lite, men talende paradoks

Arrangementet skal blant annet handle om hva som skal til for at alle barn og unge får delta.

Det er et godt spørsmål.

Slik bekjemper Drammen ungdomskriminalitet, dårlig integrering og utenforskap

Et mulig svar kunne vært å starte med å inkludere de aktørene som allerede jobber systematisk med akkurat dette.

Kanskje neste gang?

Det er fortsatt lov å håpe at dette bare er en forglemmelse – ikke et mønster.

For hvis vi virkelig mener alvor med inkludering, bør det også gjelde hvem som får være med rundt bordet når løsninger diskuteres.

Ellers risikerer vi at inkludering blir noe vi snakker om.