Herold

Vi er to av jentene som sto på scenen. Etter alt som har blitt sagt, vil vi også si hva vi mener.

Vi velger å stå frem med navn i dette innlegget.

Vi, Ida Louise Voll Eintveit og Nora Haarr Nedrebø, var en del av dansegruppen på skoleballet. Vi har lest det som har blitt skrevet om underholdningen, og føler det mangler et viktig perspektiv – vårt.

Vi som planla, øvde og sto på scenen. Vi som brukte over 30 timer på dette. Vi som har gledet oss lenge, faktisk helt siden 8. klasse. Dette er noe vi virkelig har sett frem til, og vi la mye arbeid i at det skulle bli bra.

Det blir sagt at dette ikke er kritikk av oss.

Men det er akkurat sånn det oppleves. For alle skjønner hvem det handler om. Det var vi som sto på scenen.

Vi skjønner at voksne kan reagere og ha andre meninger. Men det var ikke de vi laget show for – det var andre ungdommer. De lo, heiet og syntes det var gøy.

Det blir også sagt at vi påvirker yngre elever og kan skape kroppspress, at vi “skaper holdninger nedover trinnene, og legger føringer for hvordan man skal oppføre seg daglig”.

Det kjenner vi oss ikke igjen i. Vi vet selv hva kroppspress er, og det er ikke noe vi ønsket å bidra til. Vi prøvde å lage noe som var inkluderende og gøy. Alle som ville, fikk være med. Vi synes også det burde være lov til å være litt fri på en kveld som dette.

Ungdom i dag får påvirkning fra mange steder – sosiale medier, influensere og realityserier, for å nevne noen. Deres holdninger og daglige oppførsel, blir påvirket av hva de ser langsiktig.

Sammenlignet med det mener vi at en dans på noen få minutter på skoleball ikke er en så big deal.

I tillegg opplevde vi egentlig at det var god oppfølging underveis. Vi fikk tilbakemeldinger og justerte det som ikke var greit.

Samtidig vil vi si noe om hvordan dette ble en sak.

Dette startet med et brev til skolen. Vi skjønner at det ikke var ment som kritikk av oss. Men når det havner i lokalavisen, blir det noe helt annet. Da blir det en offentlig debatt – og det er vi som står midt i den.

Det er ganske rart å lese om seg selv på den måten.

Vi er 15–16 år. Selv om navn ikke står i avisen, vet mange hvem det gjelder.

Til Bygdebladet: I Vær Varsom-plakaten står det at media skal ta særlig hensyn til barn, og vurdere konsekvensene før publisering. Vi sier ikke at avisen ikke kan skrive om dette. Men vi synes det er lov å spørre: Tok dere nok hensyn til oss? For oss føles det ikke greit at dette plutselig ble noe alle skal mene noe om – spesielt i en liten bygd som Randaberg. Vi skjønner at media skriver om ungdom. Men når det handler om oss, må dere i hvert fall tenke dere ekstra godt om.

Til slutt vil vi si:

Vi er bare ungdommer som lagde et innslag til skoleballet. Vi hadde det gøy, og vi var stolte av det vi gjorde.

Det burde vært nok – uten at det ble en sak i avisen.

Mor reagerer på seksualisert underholdning på skoleball: – Bekymrer meg for presset på de yngre elevene Linda støtter den anonyme moren – mens Renate mener hun ikke burde uttalt seg