Herold

I påskeutgaven av Valdresmagasinet skriver ansvarlig redaktør Hilde Lysengen Havro at å handle lokalt er viktig. Langt på vei kan vi som hytteeiere i Valdres si oss enige, og vi har vært glade for lokalmat-utsalget på Heggenes.

Men noe skurrer i lederen, for selv om det – når det handler om mat – pekes på det lokale slakteriet med butikk på Leira hvor kortreist kjøtt står i fokus, så peker Havro da ellers på de lokale motebutikkene.

Hvorfor? De selger jo ikke lokale klær eller tekstiler, men det samme som vi finner i butikker overalt ellers i landet: norske og utenlandske merkevarer produsert i Kina med alskens ikke-lokale råvarer.

Når vi går på tur i fjellheimen, treffer vi på de lokale sauene og geitene, av og til også kuer som beiter landskapet og holder vegetasjonen nede, noe som er svært viktig for albedoeffekten, det vil si at på vinterhalvåret reflekteres sollyset av snødekte flater og kjøler ned jordkloden. Det kan vi takke disse drøvtyggerne for. Men ulla deres eller skinnene deres, er de like viktige i lokalbutikkene?

Nei.

Hvorfor er Valdresmagasinet så fullstendig blinde på at landbruket er mer enn mat? At levende bygder burde ta vare på alle de produktene som landbruket bidrar med i et mer mangesyslet system og som kan gi enorm verdiskapning om de videreforedles lokalt. Se til Lofoten Wool og Tingvoll Ull, to bedrifter som utnytter lokal lavverdi ull og kler opp kjendiser som Gry Molvær Hivju og Jon Almaas. I Sverige har de nettopp lansert ideen om at offentlig innkjøp (særlig for militæret) skal prioritere svensk ull! Og i Finland er tekstiler del av den nasjonale beredskapsplanen.

Fibershed Norge, en grasrotbevegelse som startet i California av entreprenør Rebecca Burgess og som har spredt seg til Europa med rekordfart, ga nylig innspill til landbruksoppgjøret til de to store bondeorganisasjonene.

Vårt forslag er som følger: Et flatt beredskapstilskudd på alle fibre som leveres til norske mottak og industri, uavhengig av klassifisering, for å sikre alle råvarer tas vare på og inngår i nasjonal verdiskapning. Det siste vil avhenge av et nytt verdiskapnings eller liknende program for fiber og tekstiler som man har hatt for lokal mat.

Dette er spesielt betimelig fordi 2026 er både det internasjonale beiteåret (Year of Pastoralism and Rangelands) og det internasjonale året for kvinnelige bønder. I Fibershed Norge er vi like opptatt som bondestanden og myndighetene av beredskap, verdiskapning i distriktene (ruralt entreprenørskap), bærekraftig ressursbruk og rekruttering. For det siste er kombinasjonsdrift, noe nordiske landbruksmyndigheter har fått øynene opp for, en avgjørende brikke.

I sammenheng med prosjektet Tekstilbønder og motelandbruk, laget vi et bondeantrekk – en bukse og en jakke – i et ullstoff vi hadde til overs fra VikingGull prosjektet (finansiert av Nordisk Ministerråd) – hvor hele verdikjeden var norsk og designer Veronika Glitsch satte kronen på verket. Dressen har gått sin seiersgang på Arendalsuka og Dyrsku’n, flere har etterspurt hvor de kan få kjøpt den. Vel, vi mangler et utsalgssted, for å si det enkelt, og noen som vil sy antrekket.

Å handle i lokale motebutikker med det samme utvalget som finnes overalt, bidrar ikke til verken målene landbruket og myndighetene har, eller til lokal verdiskapning. En tur innom Husfliden på Fagernes hjelper litt, men hvor ender Valdres-ulla egentlig? Hvis levende bygder er målet, der mat og fiber produksjon går hånd i hånd og lokal foredling bygger stolthet rundt merkevaren Valdres med rosen i sentrum, hva da?

Et besøk på Motekroken på Beitostølen og det å handle der bringer ikke verden videre. Det bidrar bare til mer import av ting vi ikke trenger. Å løfte blikket handler i stedet om å handle lokale klær og tekstiler, å bringe verdier tilbake til lokalsamfunnene, opprettholde tekstile tradisjoner, stolthet, kunnskap og rekruttere kreative til lokal virksomhet og verdiskapning.

Det er det som bringer verden videre.