Herold

Marmorneset (BA): Er det ikke det ene, så er det det andre!

Ikke nok med at krigen raser nede i Midt-Østen, og at bensinprisene farer til himmels uten at vankelmodige Støre eller gjerrige Jens løfter en finger. Nei da, nu blir dessuten vår fredsommelige bydel invadert av individer som utplasserer bomber og granater! Mer om det om litt.

Aller først må jeg nevne at det var jeg, Bibbi, som var vertinne for ukens sammenkomst i FFFF®, onsdag eftermiddag. Jeg serverte saliggjørende aperitiffer og ditto champagne, i tillegg til min navnkundige von due à la Bibbi som gikk ned på høykant, for å si det litt folkelig.

Ute striregnet det, men i min ringe peisestue var det varmt og koselig, hvilket Fru Agathe Eide Friele-Døsvig understreket da hun sa det alle tenkte: «Du er sannelig en ener hva gjelder å skape hygge og lunhet i hverdagen!»

Jeg rødmet kledelig før jeg dreiet konversasjonen over på høytiden som nu står for døren. «Skal vi foreta en aldri så liten påske-utflukt, slik vi pleier å gjøre? En svipptur til Paris, kanskje?»

Forslaget utløste en liten flom av divergerende synspunkter. Samtlige Fruer ønsket i bunn og grunn å rømme fra blest og ruskevær, men alle hadde ulike destinasjonspreferanser.

Fru Liss Kavlie (med ‘e’) Wendelboe-Bruun, for eksempel, ville til Monte Carlo for å sette over styr litt av formuen hun en gang arvet efter gamle Wendelboe-Bruun, mens lille trinne Fru Victoria Martens Smith-Sivertsen ville atter en gang til Grekenland og landets unge adoniser (Sic!).

Sitat

Slik bølget debatten frem og tilbake, helt til Agathe plinget i glasset og foreslo at vi skulle utsette avgjørelsen til palmesøndag der vi, tradisjonen tro, møtes til lystig boblebrunch på Lysverket.

Dette ble enstemmig vedtatt, og vi kunne konsentrere oss om ukens mest dramatiske hendelse, nemlig bombealarmen sist weekend som medførte at hele nasjonens øyne var rettet mot Fana.

Jeg ga et kortfattet resymé av hva som hadde hendt: Grytidlig søndag morgen fikk jeg en telefon fra Fru Daisy Giertsen-Odfjell, også kjent som «Sølvstrupen fra Hop». Hun var uhyre oppskaket fordi det vrimlet med politimenn i området rundt kråkeslottet hennes.

«Det er,efter sigende, utplassert en gedigen bombe her i nærheten! Jeg sitter på nåler og våger knapt å trekke pusten!» hvisket hun med undertrykket redsel i stemmen.

Jeg mottok naturligvis meldingen med chock og vantro, men skjønte intuitivt at det prompte måtte tas affære. I første omgang samlet jeg en engere Frue-krets bestående av undertegnede, Liss og Agathe.

Derefter oppsøkte vi «Sølvstrupen» som hadde forskanset seg nede i kjelleren der hun satt og skalv lik et aspeløv. Og ganske riktig, utenfor hennes bolig og i det øvrige nabolag hersket det nærmest unntakstilstand!

Vi registrerte politimenn som var væpnet til tennene. Vi observerte glefsende og siklende bombehunder, klare til å angripe første og beste fotgjenger som våget seg innenfor politisperringene.

Jeg maktet å trøste Daisy, stakkar, og ba henne om «å holde fortet», mens vi andre konsulterte en av representantene for øvrigheten. Vedkommende så ut som en russisk leiesoldat med maske for ansiktet og et beskt, truende blikk.

«Hva i all verden er det som foregår? Vi forlanger en forklaring!» knurret Agathe og tilføyde: «Hele, halve Hop ser ut som en krigssone!»

«Ingen kommentar!» mumlet den unge, muskuløse mannen, noget som fikk Liss til å steile, bokstavelig talt. «Vi gir oss ikke før vi får vite sannheten! Er det Al-Qaeda som er på ferde?»

«Tror ikke det, gitt,» sa han eplekjekt. «Dere kan ta det helt med ro, mine damer. Det er kun snakk om en liten eksplosiv dings som vi desarmerer.»

Jeg avsluttet den nervepirrende fortellingen ved å konstatere at bombemysteriet på Hop fortsatt er uløst. Man vet ennu ikke om det hele var en rampestrek utført av uartige gutter, eller om det er ekte terrorister som har vært på ferde.

«Dette minner om østlandske tilstander!» utbrøt Fru Nina Louise Meyer-Beyer Grieg forferdet. Hun refererte til alle eksplosjonene som den senere tid har rammet hovedstaden og skaket opp byens befolkning. «Nu er det formodentlig vår tur!»

Der og da var det kun én ting å gjøre. Jeg serverte rundhåndet cognacer, slik at våre respektive nervesystemer ble beroliget, før vi, helt på tampen slynget muffer og diademer i vilden sky for å markere at påsken er like rundt hjørnet, og at vi, tross alt, går lysere tider i møte.

PS: Send gjerne en hyggelig påskehilsen via finerefruer@gmail.com – besvarelser kan påregnes!

PS II: Vi registrerer med et visst vemod at Fana Gymnas, der de fleste av oss tilbragte våre formative år som teenagere, nu er solgt. Eller rettere sagt overført fra Fylket til Kommunen for den nette sum av 74,1 millioner kroner.

Akk, ja. Hvem skulle vel tro at de gamle, trekkfulle klasserommene var så meget verdt?