Herold

En nyhetssak i Klassekampen 26. mars viser at sju av ti timer med tilrettelagt opplæring ikke ble gjennomført ved enkelte skoler i Melhus.

Det er ikke et lite avvik.

Det er et alvorlig varsel.

Dette handler ikke om ambisjoner eller ønsket nivå.

Det handler om vedtak – altså rettigheter – som barn faktisk har krav på.

Når disse timene ikke gjennomføres, er det ikke bare uheldig.

Det er et svik.Likevel blir det forsøkt å glatte over situasjonen. Det vises til lærernormen, til organisering og til inkludering.

Men la oss være tydelige: Lærernormen sier ingenting om hvorvidt elevene faktisk får den hjelpen de har krav på.

Den sier noe om hvor mange lærere det skal være per elev.

Den sier ingenting om spesialundervisning faktisk gjennomføres.

Den sier ingenting om enkeltvedtak blir fulgt opp.

Det mest alvorlige er hvem som rammes.

Ikke de som roper høyest.Ikke de som skaper uro.

Men de stille elevene.

De som strever faglig.

De som sliter psykisk.

De som ikke forstyrrer – og derfor blir de første som nedprioriteres når ressursene ikke strekker til.

Og så kommer forklaringen vi må ta et tydelig oppgjør med: At vi må flytte ressurser fra oppvekst til helse.

Det er ikke bare en forklaring. Det er en politisk prioritering – og en måte å ramme inn debatten på som er dypt problematisk.

For det setter barn opp mot eldre.

Det setter elever opp mot pleietrengende.

Det antyder at vi må velge hvem som skal få det de har krav på.

Det er en falsk motsetning.

Barn og eldre er ikke konkurrenter i et budsjett.

Begge grupper har krav på grunnleggende tjenester. Begge grupper er kommunens ansvar.

Når man likevel fremstiller det som et spørsmål om å flytte ressurser fra den ene til den andre, skyver man det egentlige ansvaret bort fra seg selv – og over på andre sårbare grupper.

Det er ikke bare feil. Det er også en uverdig måte å føre debatt på.

For det som samtidig blir borte i denne diskusjonen, er hva dette faktisk koster.

Å spare på de svakeste elevene er ikke billig. Det er noe av det dyreste vi kan gjøre.

Når barn ikke får den hjelpen de trenger tidlig, vokser problemene.

Da øker behovet for mer omfattende spesialundervisning senere.

Da øker behovet for oppfølging i ungdomsskolen og videregående.

Flere faller fra.

Flere havner utenfor arbeidslivet.

Flere trenger oppfølging fra helsevesen og Nav.

Det vi «sparer» i dag, betaler vi for – med renter – senere.

Dermed blir det også et paradoks: Man begrunner kutt i oppvekst med økte behov i helse.

Samtidig bidrar man til å øke de samme behovene i framtida.

Dette er ikke god økonomistyring.

Det er å skyve regningen foran seg.

Dette er ikke en naturkraft.

Det er politiske valg.

Det finnes andre måter å prioritere på.

Det finnes andre steder å hente penger.

Og det finnes alltid et valg om hva vi mener er helt grunnleggende.

Å gi barn den opplæringen de har krav på, er en slik grunnleggende oppgave.

Når vi begynner å akseptere at dette kan nedprioriteres, fordi andre behov er store, da er vi på vei inn i en utvikling der vi setter grupper opp mot hverandre i stedet for å ta det reelle ansvaret.

Og det reelle ansvaret er dette: Å sørge for at både barn og eldre får det de har krav på – samtidig.

Hvis ikke, må vi tørre å si det som det er: Vi svikter barna. Og vi prøver å forklare det bort – ved å sette dem opp mot noen som også trenger oss.