Herold

“Det er helt jævlig. Jeg kunne ikke bedt om noe verre sted.”

Det er slik R beskriver det å være innlagt ved et distriktspsykiatrisk senter. R er anonymisert, men opplevelsene hennes er dessverre ikke unike.

Vi snakker ofte om psykisk helse i Norge. Om satsing, planer og prioriteringer.

Men for R handler det ikke om ord det handler om hverdagen.

Den består av medisiner, mat og søvn.

“Det er lett å snakke med folk,” sier hun. “Men det er også jævlig på grunn av medisinen.”

Det som gjør mest inntrykk, er følelsen av å ikke bli sett.

“Jeg har følt meg oversett flere ganger. Spesielt på natta, da det er verst.”

Hun opplever at de ansatte har for liten tid.

“Det er dårlig. Altfor dårlig tid. De viser ikke interesse.”

Samtidig er det viktig å si:

Når det virkelig gjelder, stiller de opp.

“De kommer når jeg har det vanskelig,” forteller hun.

Det viser noe viktig:

Det finnes kompetanse og vilje men ikke alltid nok tid.

R savner også helt enkle ting:

å gå en tur, se en film, spille brettspill.

Små ting som kan bety mye når livet er vanskelig.

For familien er det også krevende.

Moren opplever lite informasjon og lite støtte:

“Nada info.”

Det skaper avstand i en situasjon hvor man egentlig trenger å stå sammen.

Dette handler ikke om å henge ut enkeltansatte eller ett sted.

Dette handler om hvordan systemet fungerer i praksis.

Når tiden blir knapp, når bemanningen presses,

da er det ofte relasjonen det menneskelige møtet som forsvinner først.

Og det er nettopp det som er aller viktigst i psykisk helsevern.

Budskapet fra R og familien er enkelt:

Vi må lytte mer til de som faktisk står i det.

“Alt trenger mer befaring og kunnskap,” sier moren.

R er enig.

Senterpartiet mener at psykisk helsevern må være nær folk - og ha nok ressurser til å se hver enkelt.

Det handler om tid.

Det handler om tilstedeværelse.

Og det handler om å ta både pasienter og pårørende på alvor.

For dette er ikke bare et spørsmål om system.

Det er et spørsmål om menneskeverd.

Og ingen skal sitte igjen med følelsen av at stedet de søker hjelp, er det verste stedet de kan være.