Herold

Har vi blitt så bortskjemte at vi ikke tåler den minste motgang?

Det er noe som skurrer litt med oss for tiden. Vi lever i et av verdens tryggeste og mest velfungerende land, men likevel virker det som om vi stadig går rundt og er misfornøyde.

Det skal ikke mye til før frustrasjonen melder seg. Et tog er forsinket, strømregningen er høy, eller drivstoffet koster litt mer enn vi skulle ønske.

Og så har du de små tingene, som at Freias påskeegg plutselig ikke er lilla lenger. Smaken er ikke endret, ikke innholdet heller, bare kartongen. Likevel blir det reaksjoner, kommentarer og frustrasjon.

«Vi nesten forventer at noen skal fikse det for oss»

Freias påskeegg av den gamle typen med lilla kartong.

Og så var det en annen sak med den samme sjokoladen, der en liten endring i innpakningen med referanse til Eid og faste plutselig utviklet seg til en stor debatt om identitet og hvem som hører til i Norge.

Det er nesten litt rart hvor fort noe så lite kan bli så stort.

For samtidig som vi diskuterer dette, lever vi liv som store deler av verden bare kan drømme om. Her i Norge kan du ta utdanning uansett bakgrunn. Du får støtte fra Lånekassen. Barn og unge får gratis tannhelse. Vi har et helsevesen som faktisk er der når vi trenger det.

«Det skal ikke mye til før frustrasjonen melder seg»

Og går du inn i en butikk, er hyllene fulle av mat – hver dag. Vi legger barna våre om kvelden uten å være redde for at huset skal bli bombet i løpet av natta. Det er lett å glemme, men det er ikke en selvfølge.

Andre steder i verden er det helt annerledes. Der må barn jobbe i stedet for å gå på skole. Foreldre må velge mellom mat og medisiner. Folk lever med en konstant uro for krig, vold eller å måtte flykte. Det er en virkelighet som er ganske langt unna vår egen.

Likevel står vi her og klager.

Og ja – jeg skjønner det. Folk har sitt å stri med. Regninger skal betales, hverdagen skal gå opp, og det kan føles tungt nok.

Mange vil si at de ikke bryr seg så mye om hva som skjer andre steder i verden, og det er jo ærlig nok. Men det er noe vi kanskje burde minne oss selv på:

Den uroen vi kjenner på her hjemme, den går som regel over.

Prisene svinger, ting roer seg, og livet justerer seg litt etter litt. Det gjør ikke nødvendigvis livet for dem som lever midt i krig eller fattigdom. Poenget er ikke å si at vi ikke har lov til å synes at ting er vanskelig, men å sette det i perspektiv.

«Vi legger barna våre om kvelden uten å være redde»

For vi har blitt ganske vant til at alt skal fungere, hele tiden. Vann i springen, varme i gulvet, strøm i kontakten – og et system som rydder opp når noe ikke gjør det. Og hvis det svikter litt, reagerer vi som om noe urettferdig har skjedd.

Kanskje enda mer interessant, er det at vi nesten forventer at noen skal fikse det for oss. At staten skal ordne opp, at det finnes en løsning eller en støtteordning for det meste.

Det skal ikke mye til før frustrasjonen melder seg, skriver kronikkforfatteren om påskeegg og dyrere drivstoff. (Illustrasjonsfoto)

Samtidig forventer vi at hverdagen ellers skal være tilrettelagt. At noen organiserer fritidsaktiviteter, at frivillige trenere stiller opp for barna våre, og at ting går rundt uten at vi egentlig trenger å tenke så mye over det. Alt skal fungere, fra morgen til kveld.

Vi har blitt vant til et samfunn som bærer oss, men kanskje glemt litt at det også krever noe tilbake.

Og så snakker vi mye om psykisk helse, og det er bra. Det er viktig. Men jeg lurer noen ganger på om vi også har begynt å gjøre livet litt mer skjørt enn det trenger å være.

I skolen lærer barn om livsmestring. Det er en god tanke. Men livsmestring handler jo ikke om at livet skal være enkelt. Det handler om å tåle at det ikke er det – å stå i motgang, kjenne på skuffelse uten å knekke, og ikke gi opp med en gang ting blir vanskelig.

«Uroen vi kjenner på her hjemme går som regel over»

Hvis alt alltid skal fungere, hva skjer den dagen det ikke gjør det? Da kan vi fort ende opp med et samfunn som har det utrolig godt, men som ikke tåler særlig mye. Vi har hatt kriser før, og vi kommer til å få flere. Det er en del av livet. Spørsmålet er bare hvordan vi møter det.

For hvis vi ikke engang tåler at drivstoffet blir dyrere, eller at påskeegget ikke er lilla, hvordan skal vi håndtere det som faktisk betyr noe?

Kanskje det er på tide å løfte blikket litt.

Eller kanskje vi først skal sjekke påskeværet – og finne noe å klage på der også. For blir det sol, er det for varmt. Blir det snø, er det for kaldt. Og blir det grått, ja da er det i hvert fall typisk.

Uansett blir det nok ferie. Med eller uten sol.

God påske!

Send oss din ytring

Lyst til å skrive? Kontakt gjerne oss i NRK Ytring med ditt innlegg. Retningslinjene finner du her.