Herold

Når Trondheim kommune nå viser at 78 prosent av barna som tas ut av hjemmet av barnevernet har minoritetsbakgrunn, er det ikke bare en statistikk.

Det er virkeligheten mange av oss som har flyktet kjenner på kroppen.

Tallene forklarer hvorfor frykten er så sterk – og for å forstå det, må jeg ta deg med helt tilbake til starten.

*Da jeg flyttet til Norge, var den første telefonsamtalen min til mamma. Da jeg fortalte henne at jeg var trygt framme, svarte hun med et råd som dessverre er velkjent i mange flyktningmiljøer: «Pass deg for barnevernet.» *

At min egen mor – som aldri har hatt noe forhold til Norge – kjente til denne frykten, sier noe om hvor sterkt bildet av barnevernet har festet seg langt utenfor landets grenser.

For foreldre med fluktbakgrunn er barna deres det mest verdifulle de har. Mange har risikert absolutt alt for å gi dem trygghet. Samtidig kommer de til Norge i en av livets mest sårbare faser – uten nettverk, uten kunnskap om systemene og ofte med tunge erfaringer som gjør det ekstra krevende å be om hjelp.

Mange foreldre mobiliserer derfor hver eneste kraft for å komme seg gjennom dagen. De henter og leverer i barnehage og skole, følger alle regler de kjenner til og lever i full beredskap for å gjøre alt riktig – for å eliminere enhver mulig mistanke om at noe kan være galt.

Når man lever slik, er det nesten umulig å be om hjelp. For hvordan skal man våge å åpne seg når man er livredd for at en misforståelse kan få alvorlige konsekvenser?

Resultatet er at mange strever i stillhet – selv om tidlig hjelp kunne gjort hele forskjellen.

Det gjør inderlig vondt å forlate alt og alle man elsker – med selvtillit, pågangsmot og et håp om en bedre framtid – for så å oppleve at man mister mye av sin egen selvbestemmelse når man kommer hit. Ikke fordi man mangler vilje, men fordi man kommer til kort med et fremmed språk, ikke kjenner regelverket og ikke forstår systemene som omgir en.

Og når man sitter i et ansvarsgruppemøte med mange fagpersoner rundt bordet, kan det føles som om man står i ringen helt alene – uten en eneste person i sitt hjørne.

Sett fra et flyktningperspektiv er ikke hovedproblemet at barnevernet finnes.

Problemet er at barnevernet ofte kommer inn for sent, for isolert og uten tillit.

Da er skaden allerede stor – både for barna og foreldrene. Når hjelpen først kommer etter at mistilliten allerede har fått vokse, blir møtet mellom foreldre og system enda vanskeligere.

Det er samtidig viktig å forstå at det er naivt å tro at nyankomne flyktninger fra kollektivt orienterte samfunn skal gli rett inn i norske normer, som er mer individualistiske, regelstyrte og dialogbaserte.

Å venne blikket innover og stille seg spørsmål som: Hva kan jeg ta med videre fra min kultur? Hva fungerer i Norge? Hva må jeg legge bort? – er en av de mest krevende indre omstillingene mennesker på flukt må gjennom. Det handler om å sortere mellom tradisjon og trygghet, mellom det man har vokst opp med og det man må lære på nytt.

Kunsten ligger i å finne en balanse, en bærekraftig blanding av det gamle og det nye livet. Og det krever tid, refleksjon og selvransakelse.

I denne prosessen trenger ikke nyankomne pekefingre og fraser som: «Slik gjør vi det i Norge.» De trenger institusjoner som møter dem med nysgjerrighet, kunnskap og vilje til samarbeid – ikke standardiserte forventninger. Tjenestene må bygge videre på menneskers ressurser og erfaringer, ikke viske dem ut.

For det finnes reelle kulturelle forskjeller som må anerkjennes. Det som forstås som omsorg i én kultur, kan være noe helt annet i en norsk sammenheng. Mange kommer fra samfunn der oppdragelsen er mer kollektiv, grenser settes annerledes, og støtte fra storfamilie er en selvfølge.

I Norge møter de et system som forventer at foreldre skal være både emosjonelle støttespillere, samtalepartnere og problemløsere – helt alene.

Dette skaper misforståelser, og noen ganger konflikt. Barnevernet i Norge gjør mye viktig arbeid, men de må også ha mot til å utvikle sin kulturelle forståelse. De må se familier i lys av deres historie, verdier og migrasjonsreise – og ikke kun vurdere dem ut fra norsk normalitet.

For å skape reell trygghet må barnevernet og andre tjenester være tidlig til stede, i tett samarbeid med skole, helsestasjon og flyktningtjenesten. Foreldre trenger lavterskel veiledning, kurs og praktiske verktøy som gjør norsk oppdragelse forståelig – ikke fremmed.

For tillit kan ikke kreves. Den kan ikke vedtas. Den må bygges.

Og den bygges når familier blir møtt med respekt, nysgjerrighet og reell forståelse for deres utgangspunkt. Først da kan barnevernet og foreldrene stå på samme lag. Først da kan vi sikre barn den tryggheten de fortjener.

Mamma, du kan puste med magen.

Jeg er trygg.

Barna er trygge.

Og kanskje er det nettopp derfor jeg tør å bruke stemmen min – slik at flere familier kan få kjenne på den samme tryggheten vi nå har funnet.