Herold

Jeg aner fred og ingen fare. Plutselig smeller det.

Arnstein bio

Jeg skal til Bergen, står fremst i køen på ferjekaien i Sandvikvåg. Rekker ikke avgangen, så vidt det er.

Jeg er like blid, har god tid. Bilen er lastet med ungdommer på vei til basketballkamp.

En ferjekai mellom to avganger er en harmonisk handlingslammelse. En sløv invitasjon til retningsløs strekk på bena.

Det er da jeg hører en høyrøstet herre som parkerer idyllen med voldsom bergensdialekt.

Han er nær grensen til usmakelig brøling. Ingen unngår fyrens oppfatning av kaiens WC.

Dommen hans, kort oppsummert: Toalett-fasilitetene er ikke på vei til UNESCOSs verdensarvliste.

Språkbruken tyder på at bergenseren selv neppe er på farten til Vatikanet.

Den godt voksne fyren må ha levert sitt aller første skrik ikke altfor lenge etter siste verdenskrig.

Som et skremmende ekko fra invaderende herrefolk, dundres forargelsen mot et stakkars offer med tralle og vaskeklut som er ansatt for å gjøre rent etter ham i klosettenes slagmark.

Skvetter

Jeg kjenner flere fine bergensere. Denne er lite sjarmerende, og marsjerer til alles lettelse mot egen bil når neste ferje nærmer seg.

Ingen vet at det snart skal smelle igjen.

Jeg er først i køen på vei om bord, og mannskapet bremser meg, da de etter reglene slipper Kystbussen og andre sværinger først om bord.

Tre sekunder etter tungtransporten ruller jeg om bord.

30 sekunder senere banker det hardt på bilruten. Jeg skvetter, ser ut vinduet – og skvetter enda mer.

Den illsinte bergenseren har meg i siktet.

Jeg sitter fortsatt med sikkerhetsbeltet på, og før bildøren åpnes starter mitraljøsen.

Visstnok kan jeg ikke kjøre bil, og enda mindre entre en ferje. Ifølge bombardementet har jeg forsinket avgangen med fire minutter med min udugelighet.

Det var da voldsomt. Jeg kjørte rett bak bussen, farlig nær, ville UP sagt.

Han påstår jeg skulle brøytet meg fram, vært først om bord.

Ut fra ord blandet med sprutende spytt aner jeg at bergenseren har desperat behov for å nå andre siden av fjorden før alle andre på ferjen.

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine. Instinktivt gjorde jeg ingen av delene, men steg ut av bilen.

Du kan ikke motta voksenkjeft sittende, for da blir du 11 år.

Søppelbøtte

Jeg kjente brystkassen skyte instinktivt mot den rasende brølapen, som var noen hakk lavere enn meg. Ikke i røsten, men i høyden.

Uten at jeg sa et ord, rygget han bakover. Men angrepet hans fortsatte under den strategiske tilbaketrekkingen.

Etter en kjapp selvransakelse, for å sjekke om han faktisk hadde et poeng, måtte jeg kaste alle anklager på sjøen.

Dette var feil og urettmessig så det sang.

Jeg ba det sinte vesenet roe seg ned. Men det var som å snakke til Bergenhus festning.

Så kom bakholdsangrepet. Pedagogen i passasjersetet i min egen bil sa jeg skulle roe meg ned.

– Tar du hans parti? Han har feil fra topp til tå. Kan ikke brøle rundt uten at noen tar igjen.

– Tror du det hjelper å be rasende folk «roe seg ned»? sa hun.

Og fikk meg til å tvile på hele bergensturen og det ene og det andre.

Jeg valgte å stå på mitt.

I et halvt århundre har jeg vært en passivt aggressiv søppelbøtte. Nå er det nok.

Jeg har tatt imot kritikk og kjeft fra alle kanter, prøvd å justere og takket for korrigeringer når de har vært på sin plass.

Garantert har også jeg oppført meg urimelig.

Men tiden er forbi da jeg lar urettmessig kjeft og tøv stå uimotsagt.

Det bør flere gjøre.

Vi kan ikke la tullebukkene vinne, disse folkene som hamrer løs, hakker på andre eller svekker NATO.

Det er skremmende likhet mellom ferjekøens selvutnevnte trafikkdirigenter, enkelte presidenter og troll i kommentarfeltene.

Tufsen

De lider av samme syndrom: En overbevisning om at egen irritasjon, vinning og forståelse trumfer alt.

De tror det er greit å ta seg ufiltrert fram over ferjedekk, verdenskart og tastaturer.

Hvorfor tror noen de har rett til å være ufine?

Hvorfor går de løs på folk som følger spillereglene, folkeretten og slipper Kystbussen fram?

Og hvor har de fått all kunnskapen og troen på egen fortreffelighet fra?

Det er forskjell på korrigeringer som ivaretar skrevne og uskrevne regler – for eksempel sniking eller klapsing på baken – og kjeft fra enkeltpersoner som tillater seg irritasjon, egoisme og hastverk. De har som prinsipp at alle andre er udugelige og står i veien.

Jo da, voksenkjeft kan være en god ting. Vi trenger at noen blåser i fløyten.

Stopp

Når noen kaster søppel i turløyper, sniker i køen eller trakasserer i kommentarfelt, skal du takke den som sier ifra.

Vi trenger korrigeringer, støtte til alle som utsettes for hets og noen som får verdenshandelen på fote.

Neste gang du møter en ufin bergenser eller andre eksperter som er røde i toppen – de som oppfører seg som de ikke har mer i toppen – skal du ryddig og rolig spisse ditt argument.

Ikke skyte fram brystkassen og svare i samme stil.

Å anbefale dem sinnemestring er ikke veien å gå, har jeg skjønt.

Men å mestre andres tullball og sinne hjelper.

For hvis de ikke selv forstår hvor grensene går – i kommentarfelt, på krigsskip eller ferjer – står og faller sivilisasjonen på kjølige hoder som klarer å roe ned og får verden på rett kjøl.

Vi har en og annen slagside for tiden. Alle trengs på dekk.

Smartembed for Smartembed for Smartembed for Smartembed for https://www.h-avis.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=496378