Herold

Cathinka Tandberg bøtter inn mål for Tottenham – og ble en trygg havn for de nye medspillerne Signe Gaupset og Julie Blakstad.

Men veien til toppen har ikke vært like lett for 21-åringen.

VG møter trioen på spillerbenken til en av de mange strøkne banene på Tottenhams treningsanlegg. Den strålende solen er svært etterlengtet etter en vinter med uvanlig mye regnvær i London.

Innendørs holder herrelagets manager Igor Tudor pressekonferanse før det som skal bli nok en nedtur. De står i fare for å rykke ned fra Premier League for første gang i Tottenham-supporteren Cathinka Tandbergs (21) levetid.

Det var Harry Kane som ble avgjørende for at de liljehvite ble klubben i hennes hjerte. Nå er det Tandberg selv som står øverst på scoringslisten.

– Det er selvfølgelig kult å være toppscorer. Det er det man vil når man spiller spiss. Så jeg er halvveis fornøyd med det. Man vil jo hele tiden ha mer, forteller hun til VG.

21-åringen presenterte seg umiddelbart etter overgangen fra svenske Hammarby.

I første kamp fra start vartet hun opp med en målgivende pasning og en drømmescoring fra 40 meter:

Seks mål, to målgivende og et skadeavbrekk er fasiten så langt i hennes første sesong i en stor liga og et nytt land. Tandberg kjente lite til folkene og kulturen i klubben hun kom til i september. De første ukene kjente hun på høye skuldre.

– Men jeg liker det sånn. Jeg synes utfordringer er veldig gøy. Det var bare én tanke for meg: Jeg skal inn og prestere – så prøver jeg å legge bort alt annet. Nå føles det som jeg har vært her i evigheter, sier hun og myser mot vårsolen.

Klubbens mediesjef er glad for å få seg en tur ut fra kontoret, men innrømmer med et glimt i øyet at jobben blir vrien når han ikke forstår et ord. Som engelskmann er han i solid undertall i dette intervjuet. For noen måneder etter Tandberg, kom også landslagsspillerne Julie Blakstad (24) og Signe Gaupset (20) til Nord-London.

– For min del hjalp det veldig at det er flere norske her og at Cathinka har vært her en stund. Hun kan rutinene og har hjulpet til litt ekstra i starten, sier Gaupset om den første tiden i sin første utenlandsklubb.

• Se alt fra Women's Super League med VG+ Sport!

Alle tre har bosatt seg i St Albans. Bare to og et halvt minutts gange må til for å besøke hverandre. De kjører sammen til og fra treningsanlegget en halvtime unna, med eldstemann Blakstad bak rattet. Etter et par nesten-situasjoner i trafikken begynner venstrekjøringen å sitte. Men noe er beholdt hjemmefra:

– Vi elsker tacofredag. Det er ikke det beste engelskmennene vet om, men vi har det veldig hyggelig. Vi føler oss hjemme når vi henger sammen, sier Tandberg.

Den norske trioen har hatt ulike veier til suksessen i den engelske hovedstaden:

Salget av Gaupset fra Brann til Tottenham smadret den tidligere overgangsrekorden i Toppserien.

– Etter EM var det mye snakk om det som skjedde. Men jeg har hatt gode folk rundt meg hele veien, de har tatt seg av de tingene sånn at jeg bare kan fokusere på fotballen. Så har vi sammen funnet ut av hva som har vært riktig for meg og hva som var viktige faktorer, forteller Gaupset i dag.

London-klubben føles foreløpig som det rette stedet å være. Men det var en overveldende tid for 20-åringen, som hadde flere tilbud.

– Det var en prosess som tok ganske lang tid. Man vil jo ikke velge feil. Samtidig vet man jo ikke før man har tatt et valg og opplevd det. Det var ulike klubber som var relevante, men til slutt føltes Tottenham mest riktig.

Hun blomstret fra første stund. I de to første kampene ble Gaupset kåret til banens beste spiller.

– Det var kult. Det hjelper at jeg har jobbet med Martin Ho før. Han vet hva jeg kan som spiller og stoler på meg. Det var gøy å få tillit så tidlig.

Tidligere trener i Brann, nå Tottenham-manager

For Blakstad har returen til England blitt mer vellykket enn sist hun var i Manchester City.

– Jeg føler jeg har vokst med erfaringene som fulgte med det. Jeg vet litt mer hva jeg går til.

Å få spilletid har gjort det lettere å komme kjapt inn i laget denne gangen. Hun fikk også lov til å ha 41 på ryggen – draktnummeret som har fulgt henne siden moderklubben Ottestad.

Etter en god start i ny klubb er ambisjonen nå å prege kampene enda mer – og beholde plassen på landslaget etter to år ute.

– Jeg har jobbet hardt for å komme tilbake igjen. For meg betyr det mye å få lov til å representere Norge. Så det er en jobb jeg føler jeg har lagt ned, og jeg er veldig takknemlig for å få sjansen igjen. Så handler det om å bite seg fast.

Ved siden av fotballen tar Blakstad en master på NTNU i industriell økonomi og teknologiledelse «for å slappe av».

– I fotball blir det mye følelser med topper og bunner. Da kan det være fint å ha skolen for å koble av og tenke på andre ting. Og jeg synes det er spennende å lære noe nytt – utvikle og bruke hjernen litt.

Gaupset finner roen på en annen måte:

På VGs spørsmål om hva Tandberg gjør for å slappe av, kommer svaret kjapt:

– Skole er det siste jeg gjør, i hvert fall, ler hun.

For Tandberg var skolen nemlig et mareritt. Hun beskriver seg selv som den som skulle få opp stemningen i klassen, men som ofte fikk kjeft.

– Jeg tror det har vært sånn siden jeg var liten, at jeg hatet skolen.

Tandberg er typen som ikke har lyst til å sitte stille lenge om gangen. Hun ville heller få ut energien på fotballbanen.

– Det var det jeg elsket. Men når man blir satt i et klasserom og må sitte stille og høre på ... Jeg følte meg ikke som meg selv. Da kjente jeg «dette ikke er noe for meg. Jeg vil bare dra fra dette stedet.»

Så det gjorde hun.

At hun ikke fikk fullført skolen da hun som 18-åring reiste til Linköping, stanset henne ikke.

– Det er sånn personligheten min er. Jeg har alltid vært sånn at jeg gjør det jeg vil.

Tandberg har vært åpen om ADHD-diagnosen hun fikk i ung alder. Hun synes det var kjipt å bli stemplet som en som hadde en sykdom, plassert bakerst i klasserommet med en lærer eller sendt ut for å ta en pause.

– Men det har gjort meg til personen og fotballspilleren jeg er i dag. At jeg har det drivet i meg, og en personlighet der jeg prøver å være litt sånn «fuck it» – jeg gir faen, smiler hun.

Nå er energien hennes styrke.

– Jeg er annerledes, men jeg liker det. Selvfølgelig er det dager hvor man våkner opp og kjenner at man ikke er helt immun likevel. Men sånn får det bare være.

Forståelsen fra familien hjalp henne i oppveksten – og det samme opplever hun i Tottenham, hvor hun har gode folk rundt seg og en trener hun kan prate med om alt.

Blakstad hyller lagvenninnens råskap.

– Jeg tenker det er flere som trenger det faenskapet som Cathinka viser. Mange er litt for snille, mens hun setter et statement. Så får vi heller prøve å holde litt igjen når hun har gult kort og vi trenger elleve spillere på banen.

Trioen ler av det velkjente scenarioet.

Det har aldri vært noe å si på Tandbergs tenningsnivå. Og selv om de alle tre er påskrudd når fløyten blåser, mener Blakstad at både hun selv og kvinnefotballen har noe å lære.

– Det er veldig mye «flink pike-syndrom» som ofte går igjen. Jeg synes det er dritkult at noen våger å gå litt andre veier. Jeg tror det er viktig.

– Noe jeg også har fokusert på, er at man ikke alltid skal bry seg så mye om hva alle andre mener og tenker hele tiden. Det betyr ingenting.

– Men det kan være lettere sagt enn gjort?

– Absolutt. Det er ikke bare å legge det fra seg. Men du velger hvem du har lyst til å diskutere kamper og situasjoner med.

Gaupset kjenner på det samme.

– Det er kult at vi er forskjellige og kan påvirke hverandre. For oss som er litt mer «flink pike» enn Cathinka, kan hun dra oss med på ting vi kanskje ellers ikke ville gjort.

– Og de drar meg mot «flink pike» iblant, så vi bruker hverandre godt, ler Tandberg.

Så hva er svaret på hva hun gjør for å koble av når hverken skole eller Lego er hennes preferanse?

Shopping.

– Det gir meg litt sånn «relaxed feeling». Men de prøver å lære meg at jeg ikke kan bruke for mye penger etter at det gikk mye i november og desember.

– Men jeg jobber jo hardt for de pengene, så noe kan jeg vel bruke, gliser hun.

– Jeg kan ikke klage på stedet jeg bor i London, men vi bor jo et stykke utenfor sentrum. Det er liksom ikke i Oxford Street, dessverre.

Gaupset utbryter:

– Dessverre?! Takk gud for det!