Herold

Det gjør vondt å lese historien om Tale.

En kvinne som kjemper mot en sykdom som tar fra henne kroppen bit for bit, ber om én ting: muligheten til å leve resten av livet på en måte som fortsatt kjennes som hennes eget. Hun ber ikke om luksus. Hun ber ikke om særbehandling. Hun ber om BPA – en ordning som skal gi frihet og selvbestemmelse til dem med stort og varig hjelpebehov når timene og behovet er der.

Kommunen vil flytte Tale (46) til omsorgsbolig: – Det er helt jævlig

Ut fra det som beskrives, oppfyller Tale disse kravene. Hun har timene, funksjonsnedsettelsen og et støttende nettverk. Likevel møter hun et avslag som oppleves både hardt og lite forståelsesfullt. Hun får høre at hun er «for syk og svak». At «ingen har krav på optimale tjenester». At hun bør flytte fra hjemmet sitt. Og midt i dette står den mest oppsiktsvekkende formuleringen: «Det er ingen menneskerett å eie kjæledyr.» Det er en setning som står dårlig til prinsippet om å leve et mest mulig normalt liv, og i direkte kontrast til intensjonen bak BPA – å sikre hverdagsliv, identitet og tilhørighet, ikke bare et minimum av bistand.

Når kommunen hevder at Tale er for syk til å være arbeidsleder, kolliderer det med at hun samtidig anses frisk nok til å bo alene uten BPA. Hvis hjemmet hennes virkelig er uegnet for assistenter, er det vanskelig å forstå hvordan det kan være trygt for hjemmesykepleien som kommer daglig. Og hvis det finnes HMS-utfordringer, er det noe kommunen skal bidra til å løse, ikke et grunnlag for å frata henne muligheten til en mer stabil og helhetlig ordning.

Det mest uforståelige er likevel at hun ikke får prøve. Ikke tre måneder. Ikke seks. Ingenting. Mange kommuner gir prøveperioder nettopp for å avklare praktiske forhold, kostnader og arbeidsledelse. Det er en ryddig, forsvarlig og menneskelig tilnærming. I stedet får Tale beskjed om å forlate hjemmet sitt, skogen hun elsker og dyrene som gir henne trygghet og mening. Hun blir bedt om å tilpasse seg systemet, i stedet for at systemet forsøker å tilpasse seg henne.

Når mennesker reduseres til kostnadsposter, og ikke møtes som borgere med rettigheter og verdighet, er det ikke individet det er noe galt med – det er strukturen. Tale ber ikke om mirakler. Hun ber bare om å få leve det livet som fortsatt er hennes. Det minste et velferdssystem burde klare, er å gi henne muligheten – ikke ta den fra henne før hun får vist hva som er mulig.

Når ord tas ut av sin sammenheng