Herold

Dette er en sak som har oppstått ut fra de beste intensjoner og fredningen har fått brei omtale som i all hovedsak er av positiv karakter. Like fullt er det slik at denne saken har medført sideeffekter som knapt var forventet. At noen av de fremste talsmennene for fredningen ikke kunne tåle en takterrasse som angivelig var synlig fra fredningsområdet, må vel kunne settes på kontoen for det komiske, men nå ser vi saker av en helt annen dimensjon. Eksempelvis har vi ikke lengre en eneste bank i sentrumsområdet. Vil da minne om at SpareBank1 SMN (landsdelens største bank) ble regelrett hindret i å bygge nytt avdelingskontor i Levanger sentrum.

Kirkegata 13 (branntomta) er nå ferdig gjenoppbygget. At en langs Kirkegata har gjenskapt fasaden av det opprinnelige bygget er nå en ting, men langs Sjøgata (mot sundet) har en valgt å gå bort fra den opprinnelig kvartalsstrukturen og heller rekonstruert utseende av restene av et gammelt uthus som en gang sto på tomta. Rent funksjonsmessig synes dette helt hodeløst for en lekmann. Her snakker vi altså om et nybygg på en av de fineste tomtene langs sundet, hvor det skal bo folk i de neste 100 år og så er man pålagt å leve med noen «glugger» av vinduer. Uthuset er også til hinder for å utnytte tomtas potensial og har følgelig betydelig økonomiske konsekvenser, anslagsvis Kr 10–15 mill. Kommunen går glipp av hundretusener i tilknytning (vann og avløp) og grunnlaget for beregning av eiendomsskatt kunne vært langt høyere.

Og nå har vi NORMILK-saken, som har avslørt en langt alvorligere side ved fredningen: Levanger kommune synes ikke lengre å være herre i eget hus!

Forhistorien: I utgangspunktet er dette en næringslivssak. For å styrke sin posisjon, ønsker NORMILK å øke produksjonskapasiteten. (For en konkurranseutsatt bedrift kan det være helt avgjørende for bedriftens eksistens.)

Da er vi ved stridens kjerne: For å kunne realisere planene er det nødvendig å benytte den tomta som i dag er bebygd med en eldre brygge (fredet) som ikke lengre har noen funksjon for bedriften. (For ingen andre heller for den del.)

Her oppsto da en ganske vanlig problemstilling for en kommune, man måtte foreta et valg mellom flere kryssende interesser og da ender man gjerne opp med en såkalt «helhetsvurdering». I dette tilfelle var det enkelt nok: Det ble overveldende flertall for at næringsinteressene måtte prioriteres, det ikke minst ut ifra kommunens egen økonomi.

Hensynet til verneinteressene måtte løses med en dispensasjon.

Her bør en merke seg at det også ligger en betydelig museal gevinst i å «ofre» grønnbrygga: Det vil i effekt sikre drift og derved vedlikehold i årevis av en langt viktigere bygning, nemlig den gamle melkefabrikken i Sjøgata.

Derved skulle en tro at denne saken var avgjort til kommunens beste, men den gang ei: Fylkesantikvar Anne Bjørg Svestad i Trøndelag fylkeskommunen mener seg åpenbart langt bedre kvalifisert til å avgjøre en slik sak og følgelig er det fremmet innsigelse.

Saken er nå anket til høyeste hold og det er selvfølgelig interessant å få vite hvem som har rollen som «syvende far i huset» i en slik sak?

Av alle ting synes det å være Riksantikvaren! Rikets per definisjon fremste «museumsvokter» er altså delegert myndigheten til å avgjøre en betydelig næringslivssak som i det store bildet bare i liten grad berører verneinteressene.

Håpet for Levanger kommune ligger vel nå i at riksantikvar Hanna Geiran evner å se helheten.

I alle tilfelle viser vel denne saken at det kan være på høy tid med en oppdatering av forvaltningen!?