Herold

Levanger FK, Verdal IL og Stjørdals-Blink mangler penger, Steinkjer FK mangler ledere og Helgådal IL snø. Hjelper det med ny klubbstruktur?

Norsk idrett er en helt enestående sak, som gir et tungt positivt bidrag til folkehelsa, og er sånn innrettet at den i tillegg er tung kulturbygger, identitetsmarkør og sprer mye glede fra toppidretten til hele folket.

Norsk idrett er i dyp krise, fordi for mange tror at den er til for å skape fremtidige verdensstjerner, mange foreldre er drevet av den ambisjonen og dugnadsånden er nesten død.

Begge deler er dokumentert bare i løpet av de siste ukene, for hvorfra kom gullvinnerne Klæbo, Hedegart og Iversen? Fra den rene ubesudlede trønderske idrettsgleden og dugnadsånden! Men hvordan går det med idrettslagene? Dårlig!

Daglig leder i fotballkretsen er naturligvis fortvilet, og peker på de mulighetene som ligger i fusjoner, eller i det minste i en slags idrettslig variant av interkommunalt samarbeid. Han får delvis støtte av kollegaen i idrettskretsen, som kan vise til en viss suksess med den politikken i sin egen ungdom. Det som sannsynligvis er mulig å oppnå, er i beste fall et litt bedre tilbud for noen færre. Det er da noe. Men det tynner ut folkehelseargumentene.

Den idrettslige lykke ligger i bunn og grunn i det olympiske mottoet; «citius, altius, fortius», hurtigere, høyere, sterkere – men der ligger også ulykken. Konkurransen er berusende og en drivkraft som motiverer mer enn noe annet; fremgang – samtidig som det egger til konkurranse, og frafall. Det er ingen prestasjon å peke på problemene, som for eksempel vi i media gjør. I et samfunn som gradvis og villet har beveget seg bort fra det kollektive til i større grad hver-og-en-sin-egen-lykkes-smed, møter du ikke lenger de samme ildsjelene som har vært der i generasjoner når du melder deg inn i idretten. Du møter nesten bare andre barns foreldre. De er der nøyaktig like lenge som barna.

Jeg ser ingen annen løsning enn at idretten aksepterer at det jevne arbeidet i stadig større grad må gjøres av profesjonelle, altså i praksis daglige ledere i klubbene, gjerne som det blir foreslått i et samarbeid der flere klubber deler på utgiftene. Samtidig må faktisk flere kommunepolitikere gjøre som på Levanger; se virkeligheten i øynene, og bidra med enda mer enn anlegg.

Norsk idrett er noe av det fineste vi har. Derfor er tanken på hva vi er i ferd med å miste ikke til å holde ut. Vi trenger ledere på toppen som ser sammenhengene, og vi trenger politikere som kan stille krav til idretten. Politikerne er mer opptatt av drivstoffpriser, og idrettslederne virker i stor grad å tro at OL og VM er de viktigste arrangementene.

Alle parter kan starte med å innse realitetene, som ikke minst handler om at idrett er blitt dyrt, også barneidrett, og at mange tror den finnes for å skape olympiske mestre og at det står fryktelig mye på spill. Det sier noe om politikkens tiltro til idretten at den ikke lenger blir tiltrodd en like viktig oppgave som før som folkehelseaktør. Det er faktisk til å forstå.

Norsk idrett trenger nye Hofmo-er, Skaset-er og Omdal-er.

Dagens ledere kan starte med å google dem for å finne ut hvem det er snakk om.

Banner i kirka: – Framtida er færre klubber

– Det må sluttes med redningsaksjoner når det brenner på dass

Idrettstoppen med klar beskjed