Herold

Mens noen barn drar på hytta, står andre i Trondheim uten et sted å bo.

Påskeferien nærmer seg, og sosiale medier fylles snart med bilder av hyttekos, puddersnø og solvegg. For mange i Trondheim er påsken et etterlengtet avbrekk, et pusterom fylt av tradisjoner, trygghet og tid sammen. Men tryggheten som gjør hyttepåsken mulig starter et annet sted: i et stabilt hjem. Og nettopp denne tryggheten mangler stadig flere barnefamilier i byen vår.

I Trondheim vokser tusenvis av barn opp i familier med dårlig råd. Når noen pakker skiboksen og reiser til fjells, bor andre barn i trange leiligheter, midlertidige botilbud eller på steder de vet de snart må flytte fra. For dem handler ikke påsken om skitur med appelsin i sekken, men om en hverdag der økonomi og ustabile boforhold setter grenser for alt de kan delta i. Mens venner og klassekamerater deler historier fra slalåmbakken, sitter noen barn igjen uten noe å fortelle, ikke bare fordi pengene ikke strekker til, men fordi de mangler stabiliteten som gjør opplevelser mulig.

Det er lett å ta et trygt hjem for gitt, men en stabil bolig er ikke en selvfølge. Kommunens revisjonsrapport om kommunale boliger viser at Trondheim ikke klarer å sikre trygge og egnede boforhold for barnefamilier. Konsekvensene er mangel på familieboliger, barn som bor for lenge i midlertidige botilbud, og vedtak der barns behov ikke vurderes godt nok.

Når barn vokser opp i midlertidige og uforutsigbare boforhold, havner ferieopplevelser langt ned på prioriteringslisten. Påskeferie forutsetter stabilitet, og stabilitet starter med et hjem. Dette handler derfor ikke bare om tilgang til aktiviteter, men om barns trygghet, forutsigbarhet og muligheter.

Trondheim har flere gode ordninger. Kommunen byr på gratis ferieaktiviteter for barn og unge, utlånssentraler som BUA og lokale frivillige utstyrsordninger, og friplasser og støtteordninger med lav terskel. Dette er viktige tiltak, men de hjelper lite for barna som bor trangt, flytter ofte eller lever i vedvarende økonomisk usikkerhet.

Når tilbudene ikke finnes der barna faktisk bor, når foreldres økonomi avgjør om barna kan delta, og når ustabile boforhold gjør det vanskelig å engasjere seg i noe over tid, forsterkes forskjellene. Da mister vi et fellesskap som rommer alle.

Hvis Trondheim skal være en by der alle barn kan kjenne på fellesskap, også i feriene, trengs tydelige politiske prioriteringer. Her er fire grep som vil merkes i barns hverdag:

• Utvid gratis og åpne aktivitetstilbud i ferier, og sørg for at de finnes i hele byen.
• Styrk utlånsordningene, slik at utstyret faktisk når familiene som trenger det mest, der de bor.
• Senk deltakelsesbarrierer i fritiden med flere friplasser, lavere kostnader og lokale lavterskeltilbud.
• Løft barneperspektivet i Nav og boligvedtak, og sett en tydelig politisk ambisjon om å redusere både bruken og varigheten av midlertidige boliger for barnefamilier.

En av fjellvettreglene sier at «det er ingen skam å snu». Det gjelder også i lokalpolitikken.

Når bystyret nå arbeider med nye budsjetter og planer, har de en unik mulighet til å justere kursen. Å prioritere barns levekår er ikke bare rettferdig: Det er forebygging, økonomisk klokskap, og det er ansvarlig forvaltning av byens framtid.