Påsken er et trassig håp
For noen dager siden ble årets kirkemøte i Trondheim avsluttet. Der samlet vi oss om en uttalelse som tok et tydelig oppgjør med ethvert forsøk på å bruke Guds navn til å legitimere angrepskrig, undertrykkelse og krenkelse av menneskeverdet.
Flere av verdens mektigste ledere påberoper seg å ha Gud på sin side når de fører krig, men «bare freden er hellig», uttalte kirkemøtet. Gud er fredens Gud, og han er hos dem som krigen rammer.
I Bibelen leser vi at Jesus ble opprørt og rystet når mennesker ble krenket. Jeg er overbevist om at Jesu inderlige medfølelse er den samme i dag, midt i menneskers smerte og håpløshet. I verdenslitteraturens mest berømte tale, Bergprekenen, sa han: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.»
Det er stor sannsynlighet for at vi også denne påsken vil få se grusomme bilder av bombede byer, lik i gatene og mennesker på flukt. Nyhetene om all elendigheten ser ikke ut til å ta ende. Det er nesten så vi ikke orker å ta inn over oss de massive menneskelige lidelsene.
Midt i dette skal vi feire påske. Men hva har påskens budskap med krigens virkelighet å gjøre?
Du trenger ikke lete lenge for å finne ut at krigen og volden på ingen måte er påsken fremmed. Fortellingen om de dramatiske åtte dagene fra palmesøndag til påskedag er selve den kristne grunnfortellingen. Jesu lidelse og død går inn i rekken av historier om sårbare kropper som lider under urettferdighet, svik og motløshet, vold og okkupasjon. Han dømmes til døden av den romerske okkupasjonsmakten, og han tortureres til døde som en offentlig advarsel fra makthavernes side.
Den romerske landshøvdingen Pilatus fryktet et mulig opprør, og derfor dømte han Jesus til døden. «Det er bedre at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne», sa øverstepresten da Det høye råd var samlet til krisemøte. Slik taler en kynisk realpolitiker som er villig til å ofre andres liv ved å sette egen sikkerhet og folkets interesser først. Historien er full av eksempler på statsledere som har brukt en liknende logikk for å legitimere sine maktovergrep.
Det er en grunnleggende forskjell på å ofre en annen og å ofre seg selv. Det å ofre andre undergraver tanken om menneskets uendelige verdi. Selvoppofrelsen derimot er motivert av den andres ukrenkelighet. Bibelen tegner et bilde av en Gud som ikler seg sårbart kjøtt og blod, som vender det andre kinnet til og aksepterer sin skjebne mens han ber for sine bødler: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør».
Helt til det siste gikk han kjærlighetens vei, valgte sårbarheten og selvoppofrelsen – for alle menneskers skyld. Hans død blir et kraftfullt innlegg i diskusjonen om verdien av et menneskeliv. Alle er uerstattelige. Menneskeverdet er ikke åpent for forhandlinger. Ingen kan reduseres til et middel for andres lykke. Hvert enkelt menneske er et mål i seg selv.
Hver kiste som bæres ut fra ruinene i Gaza og Teheran, i Beirut og Tel Aviv, og hvert kors som reises over gravene i Ukraina, minner om ham som ble uskyldig dømt i Jerusalem for 2000 år siden. Millioner av mennesker på flukt fra sine hjem roper som Jesus gjorde på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Hva kan vi som kristne si til anklagen mange retter mot Gud: Hvorfor lar du dette skje?! Hvis Gud er kjærlighet og hvis det er slik at han til syvende og sist har makten, hvorfor lar han da alt dette onde skje?
Min kristne tro gir meg ingen enkle svar på disse vanskelige spørsmålene. Men jeg klynger meg til at langfredagen blir et håpets sted for den som lider – i lyset fra oppstandelsen. Gud går helt inn i menneskets dypeste smerte og lar seg ramme av dødens virkelighet.
Gud vil ikke krig og undertrykkelse, men velger selv å bli et offer for dødskreftenes herjing i vår virkelighet. Ved å la seg korsfeste demonstrerer han at kjærligheten er den sterkeste kraften i tilværelsen. Han er den som i frihet velger å identifisere seg med alle menneskers lidelse.
Dramaets klimaks kommer på påskedagen. Det utrolige skjedde. Gud reiste Jesus opp fra graven. Døden og ondskapen er beseiret. Fortellingen om våre liv slutter ikke med døden. Påskens budskap gir oss håpet om et liv bortenfor graven, et evig liv i Guds nærhet. I tro og trass våger vi å håpe at døden ikke får det siste ordet.
Jeg oppfordrer deg til å tenne et lys og bli med i bønn for fred i verden.
God påske!