Alle er en øy
Jeg kjenner jo deg! Kan man finne på å si til noen, men hva skal egentlig til for å kjenne noe? Er det mulig?
Du ser kanskje noen små biter ad gangen, noe du kanskje får pusla sammen til et slags bilde. Men mennesker har en verden inni seg, bak fasaden, bak kartet du har lest, en verden du aldri har lagt merke til, det skal så lite til, så er det plutselig en fremmed.
Far hadde rydda i skapet mitt. Jeg fant det i orden, fant det nytt, noe som måtte utforskes. Jeg leita gjennom, for å finne noe jeg ikke hadde sett på lenge, en leike, en bok, en hatt, noe annet. Det blei uorden av det. Neste gang fatter hadde bretta klær for å legge i hyllene, så han rotet. Han blei sint. Jeg sa: Du kjenner vel meg, jeg liker å leite i skapet. Jeg kjenner ikke deg! sa han irritert.
Seinere, ja da også, når jeg tenker meg om, har jeg forstått at det ikke var bare et uttrykk for frustrasjonen over å finne skapet i rot, men at han faktisk ikke kjente meg, at han var frustrert over det, og ganske riktig; aldri blei han kjent med meg.
Men hva skal til? Når kjenner man noen? De som er en så nær, i samme hus, som deler mat og luft og lukt, kropper, vann, ord, plystring, lyder, toalett, dører, radiostasjon, TV, utsikt.
Vi som delte alt dette og møblene, brune, beige, grønne møbler, de kattene sov i, de vi satte våre avtrykk i, som vi sleit ut sammen. Vi lo, kjempa om plass og verdighet i det samme huset, i de samme romma.
Kjente vi hverandre, vi som delte dette annerledeslivet, var vi glad i hverandre? Likte vi oss? Var vi lojale og passa på hverandre, eller passa vi på oss selv, på vår egen smerte, hver for oss, eller sammen? Eller var vi kun samtidige?
Og var jeg kanskje mer opptatt av andre, kjenne andre, venner, venners hjem, som alle var så fremmede? Ingen ligna vårt, alle var rydda, lukta annerledes, hadde to foreldre, hadde mødre med mat, med håndklær, med omsorgsfulle ord. Og fedrene, alle hadde kjemperespekt for fedrene, som om de knapt kunne snakke med dem, var redde for dem. Fremmede på en annen måte enn min unnvikende.
Noe blir aldri sagt, jeg vet ikke om det var for å holde ting hemmelig eller om det bare var fordi vi aldri snakka sammen. Det har i hvert fall gjort at jeg helt siden fatter døde for 26 år siden, har leita etter han. Etter han og meg, leita etter hvordan vi kjente hverandre.