Herold

Jeg var 9 år og hadde fått 100 kroner av mamma og pappa. For første gang fikk jeg gå litt rundt på egenhånd om bord. Det tok ikke lang tid før jeg hadde brukt opp alle pengene på en enarmet banditt, og det før ferga engang var utenfor «Tranga».

Jeg kom gråtende tilbake. Foreldrene mine mente jeg skulle lære av det, så det ble ingen nye penger. Heldigvis forbarmet familievennen Bjørn Haldorsen seg over meg og ga meg en ny 100-lapp. Den brukte jeg ikke opp. I stedet kjøpte jeg en liten trebåt til ham i en bod på brygga i Strømstad.

Senere i livet har ferga blitt noe mer enn bare en reise. Den har vært starten på turer til den svenske skjærgården, til sommerdager på svaberg i Grebbestad, Smögen og Marstrand, og til mange turer til Göteborg. For meg, og for mange i Sandefjord, er ikke ferga bare et transportmiddel. Den er en del av livene våre, av identiteten vår som en sjøfartsby og av tilknytningen vår til sjøen.

Men saken om fortsatt fergedrift handler ikke bare om minner og følelser. Den handler også om realiteter, og det er viktig å ta rapportene på alvor. De viser at fergetrafikken i begrenset grad bidrar til økt handel og liv i sentrum, og at noe av forbruket skjer om bord eller i Sverige. Det er et relevant poeng. Samtidig er det bare en del av bildet.

For selv om ikke alle passasjerer legger igjen store summer i sentrum, så skaper ferga likevel aktivitet, bevegelse og tilstedeværelse i byen. Den gjør at Sandefjord er et sted folk reiser til og fra, ikke bare et sted man passerer. Den gir byen puls og tilknytning til omverdenen, noe som ikke uten videre kan måles i enkeltkvitteringer.

Enda viktigere er det som er helt konkret og målbart. Fergetrafikken bidrar med rundt 26 millioner kroner i havneavgifter hvert eneste år. Dette er ikke penger som forsvinner ut av systemet. De går til drift av havna, til vedlikehold av kaier og anlegg, til sikkerhetstiltak, til gjestehavn og småbåtliv, og til utvikling av hele havneområdet som innbyggerne bruker. Dette er en grunnleggende del av finansieringen av havna vår.

Dersom denne inntekten forsvinner, må den erstattes. Enten gjennom kutt i tilbud og vedlikehold, eller ved at fellesskapet dekker inn det som i dag finansieres av brukerne av havna. Det er et valg vi må være ærlige om.

Det pekes også på mulighetene for byutvikling uten ferga, og de er reelle. Men det er viktig å få frem at de samme utredningene også viser at byutvikling kan skje med ferga. Vi kan forskjønne sjøfronten, åpne opp områder, utvikle nye møteplasser og bygge i andre deler av sentrum som allerede er regulert for nettopp dette. Vi er ikke nødt til å velge bort det vi har for å få til utvikling. Vi kan gjøre begge deler samtidig.

Det vi vet, er hva vi har i dag. En havn som fungerer, en aktivitet som gir inntekter, og en forbindelse som knytter Sandefjord til regionen rundt oss.

Ja, fergetrafikken gir utfordringer, særlig knyttet til trafikk og avvikling i enkelte perioder. Men det er ikke et argument for å avvikle. Det er et argument for å stille krav, gjennomføre tiltak og forbedre løsninger.

Dette handler til syvende og sist om hva slags by vi ønsker å være. En by som bygger videre på det vi har, og utvikler det, eller en by som avvikler før vi vet hva som kommer i stedet.

For meg er svaret klart. Jeg ønsker at ferga fortsatt skal være en del av Sandefjord. Ikke bare av hensyn til historien, men fordi den fortsatt har en funksjon, en verdi og en betydning for byen vår.

La skuta gå.