Herold

Det var fullsatt i Holmen kirke da psykiater og rettspsykiater Randi Rosenqvist holdt foredrag om det hun selv kaller sine «hjertebarn». Hun har lang erfaring og stor faglig tyngde, og mange av oss lytter nøye når hun snakker, og skriver.

Derfor melder spørsmålet seg: Hvorfor får hun så lite gjennomslag hos politikerne?

Rosenqvist peker på noe grunnleggende: God behandling av mange psykisk syke tar tid. Den krever relasjoner, grundig diagnostisering og tett oppfølging. Det koster penger.

Samtidig understreker hun at riktig og forebyggende behandling også kan spare samfunnet for store kostnader på sikt.

Hun sier også noe annet viktig: Man må nesten ha arbeidet med, eller levd tett på, mennesker med psykose for virkelig å forstå hva denne sykdommen innebærer. Mange politikere – og andre beslutningstakere – mangler denne forståelsen.

Dette er en alvorlig demokratisk og samfunnsmessig utfordring.

Samtidig ser vi at psykiatritilbud bygges ned, mens det investeres i store og kostbare sykehusbygg. Økonomi spiller selvsagt en rolle i politiske prioriteringer. Det er lettere å enes om at et nytt sykehus må bygges enn at noe mer diffust, som psykisk helse, også trenger betydelige ressurser. Det er vanskeligere å begripe – og dermed også lettere å nedprioritere.

Under møtet spurte en tilhører Rosenqvist om hun opplever å ha innflytelse hos politikerne i slike spørsmål. Hun svarte kort: Nei. De forstår ikke, sa hun.

Da slo det meg igjen: Hvis de ikke forstår, må vi som innbyggere bidra til at de gjør det. Vi må saklig og tydelig fortelle våre politikere at ressursene i samfunnet må prioriteres annerledes. Randi Rosenqvist kan ikke bli stående alene.

Mange pasienter og pårørende har det tungt. Reduksjonen i langvarig og grundig behandling merkes. Ikke minst merkes dette også i våre fengsler.

Bare i vårt nærområde er Dikemark, Lier og Blakstad psykiatriske sykehus blitt lagt ned de siste årene. Blakstad skulle, som så mange andre steder, bidra til å finansiere et nytt sykehus, i Drammen.

Selv unge psykiatere beskriver i dag det som ofte kalles «svingdørspsykiatri», hvor pasienter skrives ut og kommer raskt tilbake igjen, som noe de har vendt seg til. At slik har det blitt.

Poliklinisk behandling og ambulante tjenester har sine fordeler, men de er langt fra tilstrekkelige. Det var Rosenqvist svært tydelig på.

Som en enkel «Hobbyfilosof», som av og til skriver om slikt i lokalavisen, har jeg begrenset påvirkningskraft. Men hvis mange nok ser hva som er i ferd med å skje – og hever stemmen overfor sine politikere – da kan kanskje noe likevel endre seg?

Denne utviklingen bør ikke få lov til å fortsette.