Herold

Etter en samtale med en krigsveteran fra Romerike som ble skadet i Midtøsten, blir spørsmålet vanskelig å legge fra seg.

Han er ikke alene. Flere veteraner fra vårt nærområde gir uttrykk for det samme. Erfaringene de bærer på er ulike i detaljer, men like i konsekvens. De peker alle mot en erkjennelse av hva krig faktisk gjør, ikke bare der og da, men lenge etterpå.

Sår som går i arv

Krig blir ofte fremstilt som nødvendig. Som siste utvei. Som noe man tvinges inn i når alle andre muligheter er brukt opp. Men ser man ærlig på historien, er det vanskelig å hevde at alt annet alltid er forsøkt først. For krig er ikke bare våpen og strategi, det er en brutal form for kommunikasjon der budskapet formidles gjennom ødeleggelse, frykt og tap.

Problemet er at denne formen for kommunikasjon er både ineffektiv og irreversibel. Når bomber faller, forsvinner nyansene. Når skudd avfyres, forsvinner rommet for forståelse. Krig reduserer alt til «oss» og «dem», og i den prosessen mister vi evnen til å se hverandre som mennesker. Det som kunne vært løst gjennom ord, blir i stedet til sår som går i arv.

Glemmer konsekvensene

For dem som har vært der, tar ikke krigen slutt når de kommer hjem. Den fortsetter i hodet, i kroppen og i hverdagen. Den setter spor som ikke vises på kart eller i historiebøker. Spor som familier og lokalsamfunn også må leve med. Flere veteraner beskriver hvordan det er å komme tilbake til et samfunn som har gått videre, mens de selv fortsatt står midt i opplevelsene.

Likevel virker det som om de samme løsningene velges igjen og igjen. Som om konsekvensene glemmes. Som om man håper at neste gang blir annerledes. Men krig er ikke noe nytt fenomen, og nettopp derfor burde det være mulig å lære. Erfaringene finnes. Historiene er fortalt. Likevel gjentas mønstrene.

Ødelagte liv

Alternativene finnes. Diplomati, dialog og kompromiss. Ingen av dem er enkle. De krever tid, tålmodighet og vilje til å lytte. De krever også mot. Ikke det motet som vises på slagmarken, men det som trengs for å stå i uenighet uten å ty til vold. Men de etterlater ikke ødelagte liv på samme måte som krig gjør.

Å kalle krig den dummeste formen for kommunikasjon er ikke naivt. Det er en erkjennelse av hva den faktisk fører til. Når flere som har kjent krigen på kroppen sier det samme, bør det veie tungt. Det er ikke teori. Det er erfaring.

Spørsmålet er ikke om man vet bedre, men om man velger bedre. Så spørsmålet står igjen. Har vi ikke lært? Og hvis svaret fortsatt er nei, hvor mange flere må betale prisen før vi gjør det?