Herold

UiT prioriterer offentlig sektor. Privat verdiskaping – økonomi, ledelse og innovasjon – kommer i andre rekke.

Torsdag 26. mars var det årsfest ved UiT. Alt var som det pleier: høytid, festtaler og svulmende formuleringer om universitetets betydning for landsdelen. 137 nye doktorander – rekord – ble behørig feiret etter år med knallhardt arbeid.

Rektor stiltei full seremoniell prakt: dypblå kappe, rikt dekorert, og en tung kjede som symbol på ansvar og tradisjon. Det hele ga et tydelig signal: dette er en institusjon med betydelig samfunnsmessig tyngde.

Men bakden blankpolerte fasaden melder spørsmålet seg: Hvor stor er egentlig bredden ved UiT?

Ved Handelshøgskolen fikk vi tre nye doktorander i fjor. Tre. Det er knapt to prosent av totalen. Samtidig utdanner vi rundt tjue prosent av studentene, omtrent tre tusen i tallet. Disse ulike prosentene representerer ikke bare en skjevhet. Tallene gir uttrykk for en systematisk nedprioritering.

Dette er heller ikke nytt. Økonomifagene har i årevis vært en salderingspost ved UiT. Når ressursene fordeles på fakultetet vi er en del av, taper vi. Hver gang. Ta stipendiatfordelingen i fjor: Tolv stillinger ble tildelt vårt fakultet (BFE-fakultetet). Seks gikk til Institutt for arktisk og marin biologi (AMB). Seks gikk til Norges fiskerihøgskole (NFH). Mens Handelshøgskolen fikk resten, altså null. Nå snakkes det i gangene om at én stilling kanskje kan tilfalle oss i år. Kanskje. Det sier egentlig alt.

BERNT ARNE BERTHEUSSEN, bio

Handelshøgskolen eri realiteten en fange på BFE-fakultetet. AMB og NFH er fangevokterne. Når disse to spiller på lag i styrer og utvalg, definerer de premissene for beslutningene. Resultatet er en strukturelt nedprioritert handelshøgskole.

Det som settes på dagsorden på styremøtene, har strategisk betydning. Når flytende campus, laboratorier, ekstern finansiering og naturvitenskapelige satsinger dominerer sakspapirene, reduseres økonomiutdanningene til “vanlig kjedelig drift”. Da har vi tapt før kampen om ressursfordelinger har begynt.

Fakultetsledelsen blirogså systematisk rekruttert fra NFH og AMB. Dermed tar de også med seg sin forståelse av hva som er kvalitet og gode prestasjoner. Dette gir en snever målestokk der naturvitenskapelig publisering og ekstern finansiering veier tungt, mens økonomiundervisning og profesjonsrelevans teller mindre. For en handelshøgskole er dette en oppskrift på marginalisering.

Ressurser følgerikke bare prestasjoner, de følger også definisjonen av en prestasjon. Når fordelingsnøklene favoriserer naturvitenskapelige aktiviteter, følger ressursene samme vei. Forskjellene blir da forsterket. Over tid blir økonomifagene en permanent taper.

Dette er ikke tilfeldig.Det er et system. De som sitter ved bordet, bestemmer hva som står på agendaen. Agendaen avgjør hva som regnes som kvalitet. Og kvalitet styrer hvor pengene går.

Forklaringen eraldri uttalt, men lett å lese: UiT prioriterer offentlig sektor. Privat verdiskaping – økonomi, ledelse og innovasjon – kommer i andre rekke. Problemet er at dette ikke er nøytralt. Det er et strategisk valg av universitetsstyret og ledelsen. Konsekvensene er alvorlige.

Nord universitet 10 år: Snudde motgang til suksess

I 15 år harHandelshøgskolen vært plassert i et fakultet dominert av biologer og fiskeriforskere. Resultatet er forutsigbart: Når ressursene blir fordelt, får de to andre instituttene omtrent det samme, og vi kommer dårligst ut. Alltid. Statistisk sett mulig, men i praksis høyst usannsynlig.

BFE-fakultetet er “tverrfaglig organisert”. I realiteten er det en modell som ikke fungerer for oss. Ingen andre handelshøgskoler i Norge har valgt noe lignende. Heller ikke i verden for øvrig.

Dette burdegi grunn til ettertanke. Se til Bodø: Der er handelshøgskolen et eget fakultet. De har omtrent dobbelt så mange faglig ansatte som oss og det med færre studenter. Resultatet er et langt bredere og bedre tilbud til studentene.

Hos oss er konsekvensene tydelige. I det nasjonale Studiebarometeret skårer våre studenter dårlig. De er ikke tilfredse. Forskningsproduksjonen vår er dessuten den svakeste i landet. Mange studenter per ansatt, gir mindre tid til forskning. Dette er ikke tilfeldig. Gjennomgående dårlig kvalitet er en konsekvens av at vi er nedprioritert av UiT. Handelshøgskoler som det blir satset på, leverer. De som blir nedprioritert, gjør det ikke.

Å drive en handelshøgskolepå sparebluss betyr lav kvalitet. Det er det bred enighet om. Likevel omtaler UiT seg selv som et breddeuniversitet. Men bredde og kvalitet handler ikke om retorikk. Det handler om prioriteringer.

Så lenge økonomi- og ledelsesfagene blir systematisk nedprioritert, er ikke UiT et breddeuniversitet. Det er derimot et universitet med en smal praksis som er pakket inn i brede ord. Et breddeuniversitet som nedprioriterer en femtedel av studentene sine og dermed også kunnskapsbehovet til næringslivet i Troms og Finnmark, er ikke bredt. Det er bare bredt formulert.