Herold

De største byene i Norge har de siste dagene reist en viktig debatt om samferdselspolitikken. De stiller spørsmål ved hvordan nullvekstmålet praktiseres.

Nullvekstmålet er klart formulert: veksten i persontransport skal tas med kollektiv, sykkel og gange. Det er enighet om målet, og det ligger til grunn for byvekstavtalene.

Utfordringen er ikke målet i seg selv, men hvordan det praktiseres.

I dag ser vi at hensynet til redusert biltrafikk i praksis får styre beslutninger langt utover transport. Det påvirker hvor det kan bygges boliger, hvilke prosjekter som blir godkjent, og hvordan byen utvikles. Når vurderinger reduseres til ett spørsmål: bidrar dette til mindre biltrafikk?

Da mister vi samtidig evnen til å vurdere hva som gir gode løsninger for byen som helhet.

FREDRIK OLSEN, bio

Når kunnskapen ikke brukes godt nok

Det er ikke mangel på kunnskap som er problemet.

Ifølge byutredningen for Tromsø fra Statens vegvesen (2017), må det brukes flere virkemidler samtidig for å nå nullvekstmålet, og at arealpolitikk, transport og samfunnsutvikling må ses i sammenheng. Samtidig understrekes det at kommunal planlegging er kompleks, og at ulike hensyn må veies mot hverandre.

Likevel ser vi i praksis at vurderingene ofte blir langt enklere enn dette. Prosjekter vurderes opp mot ett mål, fremfor å se på hvordan de samlet kan bidra til gode løsninger.

Problemet er ikke at vi mangler kunnskap. Problemet er at vi ikke bruker den godt nok.

Når boligmarkedet påvirkes

I Tromsø ser vi dette særlig i boligmarkedet.

Føringer knyttet til nullvekstmålet gjør det vanskeligere å realisere prosjekter i områder der det er mulig å bygge rimeligere boliger. Konkrete eksempler er Hamna, Kvaløya og Movika, hvor tomtekostnadene er lavere og potensialet for boligbygging er stort, men hvor prosjekter møter begrensninger fordi de ikke passer godt nok inn i transportmålene. Samtidig presses utbyggingen inn i mer sentrale områder med høyere kostnadsnivå.

Dette er ikke en tilfeldig bieffekt. Det er en direkte konsekvens av hvordan politikken praktiseres i dag.

Resultatet er et boligmarked der prisene stiger raskere enn inntektsnivået. Det gjør det vanskeligere å etablere seg, og mer krevende for arbeidsgivere å rekruttere.

Måler vi det som faktisk betyr noe?

Samtidig skjer det en utvikling vi i for liten grad tar inn over oss.

Bilparken elektrifiseres raskt, og for stadig flere er det elektriske alternativet allerede det naturlige valget. Det betyr at utslippene fra personbiltrafikken er på vei ned, uavhengig av om trafikken øker noe.

Da holder det ikke å styre etter trafikkvolum alene.

Fremover vil utfordringene i større grad handle om hvordan vi bruker arealene våre, hvordan vi håndterer kø, og hvilke kostnader trafikken påfører samfunnet i form av støv, slitasje og tidsbruk for innbyggere og næringsliv.

Likevel er det fortsatt antall biler som i stor grad ligger til grunn for hvordan vi vurderer måloppnåelse.

Vi risikerer å løse gårsdagens problem med morgendagens virkelighet.

Når systemet blir for rigid

Gjennom byvekstavtalen må Tromsø dokumentere at de samlet sett når nullvekstmålet. Dette innebærer blant annet bruk av bompenger, arealpolitikk og andre tiltak som skal bidra til å redusere biltrafikken, eller kompensere for den.

Men det er fortsatt uklart hva som faktisk regnes som tilstrekkelige kompenserende tiltak.

I praksis betyr det at usikkerhet ofte håndteres ved å være restriktiv. Prosjekter stoppes heller enn å se på hvordan de kan gjennomføres innenfor målsettingen.

Når gode prosjekter stoppes fordi rammene er uklare, er det grunn til å stille spørsmål ved om systemet fungerer slik det er ment.

Ulike forutsetninger – ulike konsekvenser

Tromsø er ikke Oslo i miniatyr. Vi har andre avstander, annet klima, og langt færre alternativer til bilen. Likevel blir vi målt etter de samme kriteriene som storbyene sørpå. Konsekvensen er forutsigbar - tiltak som fungerer i Oslo, virker kanskje mot sin hensikt her. Når politikken ikke tar høyde for lokale forhold, blir nullvekstmålet et hinder og ikke et hjelpemiddel for god by- og stedsutvikling.

Vi må tydeliggjøre rammene

Spørsmålet er ikke om nullvekstmålet er riktig. Spørsmålet er hvordan det brukes i praksis.

I dag oppleves det som uklart hva nullvekstmålet faktisk innebærer, og hva som skal til for å oppfylle det. Dette gjelder særlig forståelsen av hva som regnes som kompenserende tiltak.

Det må vi rydde opp i.

Tromsø må tydeligere definere hva nullvekstmålet betyr i praksis, slik at kommuneadministrasjon, politikere, statsforvalter og innbyggere har en felles og omforent forståelse av hvordan målet skal brukes.

Først da kan vi sikre at gode prosjekter ikke stoppes fordi de vurderes isolert, og at vi faktisk utvikler byen i tråd med det vi ønsker å oppnå.

Hvis ikke styrer vi etter et mål som i praksis gjør det vanskeligere å utvikle Tromsø.