Herold

«Forrige helg var det jeg som ble tillagt «drapsmotiver» i spalten En annen mediehistorie, signert Trygve Aas Olsen i Medier24», skriver Katrine Lia.

«Hver gang vi sier samfunnsoppdraget, så dør det en elefant av kjedsomhet i Afrika», er et berømt sitat i pressekretser.

Uttalt av daværende digitalredaktør i VG, Espen Egil Hansen, visstnok en tidlig morgen på Mallorca i 2012.

Det er et godt sitat, og oppsummerer godt mediebransjens evige trang til å dele ut både priser og selvskryt i egne rekker, lenge før LinkedIn gjorde sitt inntok på norske arbeidsplasser.

Forrige uke var det jeg som ble tillagt «drapsmotiver» i spalten En annen mediehistorie, signert Trygve Aas Olsen i Medier24.

Selvhøytidelig og kleint

Jeg skriver ofte om samfunnsoppdraget i Agderposten. Og Aas Olsen har helt rett i at jeg har brukt det i en rekke sammenhenger, både for å feire Agderpostens 150 år som avis i Aust-Agder, og for å forklare leserne hvorfor vi publiserte opplysninger politiet ikke likte. Det siste i forbindelse med den såkalte apotekdrapssaken i Arendal, rett etter påske for to år siden hvor sentrum av Arendal ble sperret av.

Aas Olsen har mange gode poenger i sin mediekommentar: Det kan raskt oppfattes både som selvhøytidelig og kleint, når vi redaktører feller dom over egne aviser. Pompøst også, helt sikkert.

Men det er ikke medieforskere, spaltister eller for den sak skyld tidligere redaktører i mediebransjens egne aviser jeg skriver for, når jeg forsøker å forklare både populære og upopulære beslutninger i egen avis. Ei heller er målgruppen elefanter.

Strømmer inn dørene

Etter mange år som journalist i Oslo, flyttet jeg til Arendal i 2011. Der fikk jeg raskt erfare hvilket privilegium og ansvar det medfører å være redaktør, når geografi er din nisje.

Leserne og folk er «på» på en måte som jeg bare kunne drømme om i Oslo. Mens jeg som journalist i VG kunne bruke uker på casejakt, strømmer de inn dørene i Arendal. Vi kjenner kildene, både de mektige, de konspiratoriske og de uten makt og bindinger, på en helt annen måte enn hva jeg gjorde som riksjournalist. Og etter hvert kjenner jeg mange lesere ganske godt også.

Og jeg har lært at vurderinger som fremstår som selvfølgelige når du befinner deg i mediebobla i Oslo, langt fra er selvfølgelige eller kjente, når du er så privilegert at du ofte møter lesere som ikke er en del av mediebransjen, på butikken eller fotballbanen.

Krise?

Apropos mediebransjen: Aas Olsen beskriver en mediebransje er i krise. Agderposten er på ingen måte inne i en krise. Lesertallene vokser, vi har gode opplagstall og god økonomi. For ett år siden flyttet vi også inn i nye lokaler ved sjøkanten i Arendal.

Der har vi tatt i bruk nye lokaler for debatt, for å komme enda tettere på leserne våre, både i Arendal og ellers i gamle Aust-Agder fylke.

Fra vår toppetasje bedriver vi fysisk journalistikk. Vi inviterer leserne til livesendinger, med gjester i salen. Vi kjører live podkaster, og arrangerer lesertreff. Min opplevelse er at leserne forstår hva vi driver med, når vi bruker tid på å snakke med dem. Mange ønsker debatter ansikt til ansikt – og ikke i krass form på sosiale medier.

For vi må ikke bare snakke til leserne. Siden sosiale medier kom til Norge for fullt for snart 20 år siden, har vi også erfart at de vil snakke med oss. Denne uka pågår det heftige debatter om kommuneøkonomien i Arendal. Politikerne må trolig legge ned skoler. Fungerende ordfører i Arendal, Inger Brokka de Ruiter, (SV), har ledet an i et såkalt kommuneopprør mot trange kommunebudsjetter vedtatt på Stortinget.

Sett og hørt

Gjennom Agderpostens live-sendinger har folk som aldri har gjennomført et eneste medietreningskurs, fått delta som debattanter på direktesendt TV fra Agderpostens toppetasje. Mens kommunedirektøren er blitt utfordret av elever gjennom intervjuer streamet på TikTok og via Agderposten.

Gjennom Agderposten blir de sett og hørt.

Lokal- og regionsaviser i Norge er en del av den demokratiske grunnmuren. Vi kjenner ordskiftet langt utover det du finner i kommentarfeltene på Facebook.

Det er vi som kjapt kjenner igjen falske Facebook-kontoer og vet hvem som er gjengangerne i kommentarfeltet. Og det er vi som er på jobb døgnet rundt for å få ut rask og faktasjekket informasjon ved små og store hendelser.

Agderposten, som ikke mottar pressestøtte, er til stede i det meste, mens NRK, som mottar milliarder over statsbudsjettet, er langt mer fraværende.

En gåte

På en samling i regi av Landslaget for lokalaviser (LLA) i fjor, var presseveteran og tidligere redaktør i VG, Torry Pedersen, invitert for å komme med innspill til videre vekst for landet lokalaviser:

Som han skrev på Facebook etter samlingen: Mindre aviser scorer høyt på tillit, samtidig som de får lite av den samlede mediestøtten i Norge. Pedersen viste også til en svensk rapport fra Göteborgs universitet som kunne påvise at av personer i aldersgruppen 18-39 år som leser lokalavisen oppgir 58 prosent å være politisk interessert. Gjør du det ikke faller interessen til 36 prosent. Gode argumenter for å omfordele mediestøtten, ifølge Pedersen.

Vi er inne i et store beredskapsåret. Det jobbes med et nytt senter for kildekritikk, som skal holde til i Oslo. Det er vel og bra. Men hva med støtten til lokalaviser, langt mindre enn Agderposten?

Hvorfor ikke det er en større debatt, også i Medier24s spalter, er for meg en gåte.

Men kanskje det dreier seg om en annen elefant. Den som befinner seg midt i rommet.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.