Herold

Dyr strøm, høye matvarepriser og skyhøy rente på boliglån har gjort det merkbart dyrere å leve i Sandefjord og resten av landet. Dette rammer de med middels- og lav inntekt mest og det reelle tapet i kjøpekraft er derfor størst for denne gruppen.

Samtidig er Norge fortsatt rangert som et av verdens rikeste land. Det gjør kontrasten enda større og begripelsen av lønnspolitikken, også kalt frontfagmodellen, vanskeligere å rettferdiggjøre.

Hvorfor frontfagsmodellen må utfordres

Å gi innbyggerne et godt helsetilbud, skoletilbud, barnehager, infrastruktur, kulturtilbud og at vann og avløpsnettet fungerer er de fleste av oss enige om er blant de viktigste oppgavene i vår kommune, likevel blir kommunalt ansatte lønnstapere år etter år. NHOs påstand om at konkurransekraften kollapser og at arbeidsledigheten skyter i været hvis lønningene øker signifikant, kan ikke få stå uimotsagt.

Norge konkurrerer ikke med lavkostland om å produsere t-skjorter, leketøy og skosåler. Det som gjør eksporten vår mulig, er tollfri adgang til EUs indre marked, ikke lave norske lønninger. At kronen i tillegg har vært svak over tid, gjør norske varer enda mer attraktive helt uavhengig av hva enkeltarbeidere tjener. Det som virkelig betyr noe er høy arbeidsproduktivitet, og der leverer Norge i verdensklasse, enten vi snakker om olje- og gassnæringen, aluminiums- og kjemikalieproduksjon, fiskeri eller oppdrett. I disse konkurranseutsatte næringene er også lønnsnivået astronomisk sett opp mot de fleste kommunalt ansatte.

Likevel behandles frontfagmodellen som en urokkelig sannhet, plassert på en pidestall der den står som en kunstskatt man ikke får røre. Det er en rigid modell som dikterer at konkurranseutsatt eksportnæring skal sette premissene for all lønnspolitikk i kongeriket Norge og at ingen skal kunne få mer i prosenttillegg av lønnen enn dem. Slik bør det ikke fortsette. Frontfagmodellen er ikke et sannhetsserum for en god lønnspolitikk.Hvorfor burde ikke dagens arbeidsliv i større grad belønnes ut fra kompetanse, innsats og ansvar, enn om man arbeider på en oljerigg? Vi må våge å ta debatten om hvordan lønn skal fastsettes på en måte som skaper større rettferdighet, gode liv og større konsensus i befolkningen.

Sunn lønnspolitikk skaper sunt samfunn

Historien har vist at lønn også er fordelingspolitikk og at mindre lønnsforskjeller skaper mindre friksjon i samfunnet og mer fellesskapsopplevelse. Det er også en betingelse at folk flest har en tilfredsstillende økonomi for at næringslivet skal opprettholde sin aktivitet. På 70‑tallet hadde Norge mange lønnsoppgjør med tosifrede tillegg uten økonomisk kollaps. Lønnsoppgjøret i 1975 ga vanlige lønnsmottakere hele 26 prosent lønnsøkning.

Dette bidrog til å bygge et mer rettferdig og likestilt samfunn med mindre avstand mellom folk. Nå har vi hatt et tiår med gjennomsnittlig reallønnsnedgang, høye renter og lav kronekurs. Hvorfor skal én arkaisk lønnsmodell avgjøre inntekten til alle uansett bransje, ansvar og verdiskaping? Frontfagmodellen låser oss.Det vi trenger er en lønnsarkitektur som belønner det vi vil ha mer av. La oss begynne den samtalen nå.