Herold

Allemannsretten står sterkt i norsk rett. Den gjelder også når naturen brukes av organiserte grupper og kommersielle aktører. Men den gjelder ikke uten grenser.

I Tromsø brukesnatur, nærmiljø og utfartsområder av stadig flere, og det aktualiserer spørsmål om hvor grensene går etter friluftsloven. Spørsmålet er ikke om turisme som næring er legitim. Det er den. Spørsmålet er hvilke rettslige rammer som gjelder når naturen brukes av mange, og på nye måter. Hva krever egentlig friluftsloven av oss?

Friluftslovens utgangspunkt er at retten til ferdsel tilkommer enhver. Den tilkommer altså ikke bare lokalbefolkningen, men alle som bruker naturen. Det skilles ikke mellom lokale og tilreisende, men mellom lovlig og ulovlig bruk.

Friluftsloven stiller tydelige krav til ansvar, hensyn og varsomhet. I § 2 heter det at ferdsel i utmark bare er tillatt når den skjer «hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet». I § 11 presiseres det at enhver som ferdes på annens grunn, skal opptre hensynsfullt og varsomt og ikke volde skade eller ulempe for eier, bruker, andre eller miljøet. Man plikter også å ikke etterlate stedet i en tilstand som virker skjemmende eller fører til skade eller ulempe. Her ligger kjernen i det vi gjerne omtaler som allemannspliktene.

Det er ogsåviktig å minne om at den private sonen rundt hus og hytter er innmark, ikke utmark. Grensene må vurderes konkret på stedet, men hustomter og gårdsplasser er ikke områder hvor allmennheten fritt kan ferdes.

Også organisert og kommersiell bruk av naturen er omfattet av allemannsretten. Høyesterett har understreket at friluftslovens ferdselsrett gjelder uavhengig av formålet med ferdselen: I en dom fra 2014 slo Høyesterett fast at de typiske nedfartene i et alpinanlegg er utmark i friluftslovens forstand, og at eieren derfor ikke kunne nekte en kommersiell skiskole å bruke bakkene innenfor rammene av den frie ferdselsretten. Dommen presiserer riktignok at skiskolen ikke kunne kreve å bruke heisanlegget til vanlig forbrukerpris.

Men ingen er fritatt fra lovens krav til hensyn, varsomhet og ferdselskultur. Guider, instruktører og andre som leder organiserte turer, har ifølge Miljødirektoratet et særlig ansvar for at gruppen som helhet holder seg innenfor disse rammene.

Skal allemannsretten beholde sin legitimitet, krever det ansvar flere steder samtidig: Hos den enkelte bruker og guide, hos næringen og hos forvaltningen. Allemannspliktene må etterleves ute i felt. Seriøse aktører må ta ansvar for slitasje, avfall og hensyn til andre brukere. Og forvaltningen må bidra til forutsigbarhet der belastningen blir stor.

Allemannsretten er et fellesgode, og nettopp derfor må vi også snakke tydelig om allemannspliktene. Det er ikke et argument mot naturbasert næring, men et argument for klarere grenser, færre konflikter og større legitimitet – både for lokalsamfunn og for aktører som ønsker å drive innenfor tydelige og forutsigbare rammer.