Herold

Den eksplosive økningen i drivstoffpriser rammer urettferdig, og med den pågående eskaleringen mellom USA og Iran risikerer vi at vi står overfor det endelige nådestøtet for distriktene. For oss som bor i utkant-Norge, er ikke de skyhøye oljeprisene bare en nyhetssak på TV, men en økonomisk virkelighet som gjør hverdagen umulig å håndtere.

Der man i sentrale strøk har valgmuligheter, står vi igjen med et regnestykke som ikke lenger går opp, når vi skal fra A til B. I distriktet er bilen en livslinje, og som kjent så er diesel- og bensinbilene i stort flertall blant de av oss som ikke har hatt råd til å skaffe oss elektrisk, eller som ikke har et godt utbygd ladenettverk der vi bor.

Landsdelen bestårav store avstander, og et kollektivtilbud som i praksis er fraværende. Å be en pasient med to mil til legekontoret om å benytte buss, grenser til det absurde når tilbudet består av én rute om morgenen og én om ettermiddagen. Resultatet er timevis med venting på en benk, eller en regning man må ta selv – en regning som nå er blitt uoverkommelig for både barnefamilier, minstepensjonister og småbedrifter.

Samtidig ser vien statlig satsing på vei og bane som er totalt sentralisert. Mens sentrale strøk i Sør-Norge får utbygd jernbane, motorveier og ladeinfrastruktur, sitter vi igjen med et forfallent veinett med enorme etterslep på både rassikring og vedlikehold, toppet av værforhold som i mange områder krever robuste kjøretøy.

Når en urolig verdensender pumpeprisen til værs, er det ikke bare lommeboken til enkeltpersoner som blør; det er hele fundamentet for bosetting i Nord-Norge som slår sprekker. Vi har rett og slett ikke mer å gå på.

Næringslivet i Nord-Norge kommer til å stå i en akutt krise. Kombinasjonen av krigen i Midtøsten og særnorske avgifter har sendt drivstoffprisene til et nivå som kveler transportsektoren, brakklegger landbruket og legger kystfiskerne permanent til kai, om konfliktene blir langvarige.

Når kostnadene til drivstoffblir så store, stopper investeringene opp. Bønder i nord har allerede beinharde kår å drive under, og tåler ikke ytterligere uforutsigbarhet. Da parkerer bonden både fjøsstøvla og traktorer. Når det koster mer å kaste loss enn det fisken er verdt, rammes kystfiskerne hardt.

Drivstoffprisene erbare toppen av isfjellet for kystfiskerne: 1. mars trådte det en regel i kraft, som få var klar over og enda færre forberedt på. Alle båtmotorer over 175 hk som monteres i fiskebåter etter denne datoen skal ha renseanlegg, og prisen for ny motor og montering doblet seg fra den ene dagen til den andre. Det nye systemet tar større plass enn tidligere, slipper mye mer varme, og må ha AdBlue. Kort fortalt er AdBlue et tilsetningsstoff til dieselmotorer, for å fjerne utslipp av nitrogenoksid, hvor deler av utslipp fra eksosen skal omdannes til vanndamp og nitrogen – og leveranse er det smått stelt med på kaier i fiskeværene, for å si det forsiktig.

Dette vil komme til å handle om overlevelse for bedrifter i distriktsnorge, for her i nord er hverken bil eller båt luksus – det er selve forutsetningen for at folk skal ha en jobb å gå til, og for at verdier skal skapes.

Det er vanskelig å ikke sitte igjen med følelsen av at dette er en villet politikk. Ved å strupe økonomien til oss som har valgt å "klorer seg fast", legger man til rette for en stille avfolkning. Spørsmålet blir da: Er målet til dagens regjering å tømme landsdelen for folk, slik at veien ligger åpen for vill vest, og deretter storstilt erobring av naturressurser?

Skal vi takke stormaktenefor at de hjelper til med å avfolke landsdelen – der vi tidligere har hatt krystallklare prioriteringer om at det skal bo folk over hele landet, eller skal vi ta fram fakler, høygaffel og høtt, og ta kampen for distriktet?

Dette er ikke riktig tidtil for å behandle drivstoffpriser som en klima- og miljøsak. Utallige aktivister i og flere folkevalgte i Rødt Troms oppfordrer våre folk på Stortinget, til å komme til en rask og konstruktiv enighet med resten av de rødgrønne. Det er stortingspolitikerne som må ha vilje til å se utfordringene som skapes for folk og foretak, galloperende drivstoffpriser gjør for folk og foretak, og de må ta grepene som løse problemet. Kun slik kan de vise at avstanden fra der makta sitter, til folks hverdag, ikke er så stor, som det føles, hver gang rentene går opp og prisene på strøm, mat, bolig og drivstoff går opp, igjen og igjen.

Aktivister og folkevalgte for Rødt i Troms: