Herold

*Når 2-aksla trekkvogner igjen lammer Finnmark – hvem tar egentlig ansvaret? *Rv. 94 inn til Hammerfest var i går, 27. november, stengt i sju–åtte timer.

Årsaken er så velkjent at det nesten fremstår som parodi: *To-akslede vogntog og utstyr som ikke er beregnet på vinterveier sto på tvers i bakken og blokkerte hele innfartsåren til Hammerfest. *Og da må vi stille spørsmålet direkte – for det har vært hvisket altfor lenge:

Er dere som leier inn disse bilene egentlig stolte av dere selv? Dere valgte kjøretøyet. Dere valgte prisen. Dere valgte å sende lett bakhjulsdrevne trekkvogner inn på en vintervei i Finnmark midt i et værskifte.

Når konsekvensene kommer – som de alltid gjør – hvem tar ansvaret da? Dette handler ikke bare om logistikk. Det handler om beredskap. Det mest alvorlige var ikke engang forsinkede varer eller irritert trafikk. *Ambulansen ble også stående fast. *Riktignok ikke under utrykning – men nettopp derfor er det så avslørende:

Når selv helt ordinær ambulansehverdag stopper opp fordi veiene blokkeres av kjøretøy som ikke er egnet for forholdene, hvor små marginer har vi egentlig igjen? Hva hvis det faktisk hadde vært utrykning? Hva hvis minutter hadde avgjort liv og død?

Noen må ta dette inn over seg – og den noen er ikke bare sjåføren. *“Billigst” er en risikosport *Vi trenger ikke en meteorolog for å forstå vinteren i Finnmark. Det vi derimot trenger, er en ærlig erkjenning: Noen aktører kjøper transport som om de opererer i sentraleuropeiske forhold, ikke i arktiske. En 2-aksla trekkvogn er helt grei på bar asfalt.

Men på vinterføre i Finnmark er den et velkjent risikoprosjekt: Dårlig friksjon, dårlig klatreevne, lite trykk på drivhjulene – og resultatet kjenner alle. Likevel sendes de inn igjen og igjen, vinter etter vinter.

Transportkjøpernes ansvar – som nesten ingen snakker om

Når veien stenger, er det alltid de samme som får skylda:

– Sjåføren

– Entreprenøren

– Statens vegvesen

– Vinterdriften

Men sjelden eller aldri:

Transportkjøperen som bestilte transport som ikke var tilpasset nordnorske vinterforhold. De sitter med nøkkelen. De bestemmer materiellet som settes i trafikk. De presser marginene så langt ned at “god nok” blir standard – selv om alle vet at det ikke er det. Da blir konsekvensene uunngåelige.

Finnmark er ikke et Excel-ark

Det kan se logisk ut fra et kontor sørpå: Lav fraktpris, «effektiv» innkjøpsmodell, noen kroner spart her og der. Men Finnmark er ikke et flatt industriområde. Her er naturkreftene ekte. Og når regionens hovedvei stenges i åtte timer fordi noen skulle spare penger, er det ikke lenger et logistikkproblem – det er et samfunnsproblem.

La oss si det rett ut

Når Rv. 94 stenger, når vareflyten stopper, når ambulansen står fast – da er ikke dette “uhell”. Det er resultatet av valg. Dårlige valg. Valg noen tar langt unna, mens hele Finnmark må betale prisen i form av tapt fremkommelighet og svekket beredskap. Så til transportkjøperne som fortsatt tror at laveste pris er det eneste styringsverktøyet: Hva tenker Dere?