Herold

– Hvem vi nedstammer fra kan vi ikke gjøre noe med.

Det er slik det er. Det samme gjelder etnisitet. Etnisitet preges av hvor vi vokser opp og hvilken kultur vi blir en del av. Akkurat derfor er det så følsomt, og oppleves så urettferdig, å bli forskjellsbehandlet med utgangspunkt i avstamming og etnisitet.

Det er ikke uten grunn at FN har vedtatt tre konvensjoner, og Europarådet én, som forbyr forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamming. Norge har ratifisert og inkorporert disse i vårt lovverk. Disse betegnes som menneskerettighetskonvensjoner.

Den ene av disse, «FN-konvensjonen mot alle former for rasediskriminering» (ICERD), betegner varig forskjellsbehandling med utgangspunkt i etnisitet og avstamming som rasediskriminering. Konvensjonen ble vedtatt i 1965 og slår fast at uttrykket «rasediskriminering» betyr «enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse».

Rasisme er tankesettet eller ideene som ligger til grunn for slike rasediskriminerende lover, ordninger og handlinger. Historien viser at denne typen forskjellsbehandling sjelden fører noe godt med seg. ICERD påpeker selv at diskriminering mellom mennesker er en hindring for vennskapelige og fredelige forbindelser, og kan forstyrre freden og sikkerheten mellom folk som bor side om side i samme land.

Når det kommer til samepolitikken, ser det ut til at mange av dagens politikere enten ikke kjenner til denne påminnelsen, eller velger å ignorere den. Problemstillingen virker tabubelagt. Norske myndigheter, ledende politikere og toneangivende partier har i liten grad latt det utrede om forskjellsbehandling av samer og ikke-samer kan krenke forbudet mot forskjellsbehandling nedfelt i de nevnte konvensjonene. Heller ikke media har i tilstrekkelig grad satt søkelyset på denne problemstillingen.

Sametingssystemet er i bunn og grunn et system fundert på avstamming. En av forutsetningene for å innlemmes i Sametingets valgmanntall er at man er av minst 1/8 samisk avstamming. Sett i lys av ICERD-konvensjonens definisjoner, fremstår dette som en bestemmelse basert på biologisk avstamming. I tillegg finnes et subjektivt krav om at man må oppfatte seg som same.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er opprettet for å fremme og ivareta menneskerettighetene i Norge. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) skal sikre at myndighetene følger konvensjonene. Jeg har opp igjennom årene gjort flere henvendelser til disse institusjonene med spørsmål om den lovfestede forskjellsbehandlingen av samer og ikke-samer er forenlig med konvensjonenes innhold. Jeg har ikke fått svar på mine prinsipielle spørsmål.

At NIM ikke svarer, reiser spørsmål om institusjonens uavhengighet og mandat. Når NIMs sammensetning og vedtekter er så tett knyttet opp mot samepolitiske interesser, er det legitimt å spørre om de er i stand til å foreta en nøytral vurdering av om særrettigheter kan komme i konflikt med det generelle diskrimineringsvernet.

Er spørsmålet om rasediskriminering i samepolitikken så betent at selv Likestillings- og diskrimineringsombudet velger taushet fremfor prinsipielle avklaringer? Det er bekymringsfullt om våre fremste voktere av menneskerettighetene viker unna debatten om hvorvidt avstamming som kriterium for politiske særrettigheter er forenlig med moderne internasjonale konvensjoner.

Jeg kan ikke tvinge disse institusjonene til å svare, men kanskje det finnes redaktører og journalister der ute som er i stand til å få dem til å fjerne tausheten?

Videorull fra Alta