Herold

Vi snakker mye om psykisk helse. Men når tilbudene svekkes der folk faktisk er, blir det tydelig hva vi prioriterer – og hva vi ikke gjør.

Det er noe som skurrer.

Vi løfter psykisk helse i festtaler, strategier og planer.

Men når vi kommer ned på bakken – der ungdom går på skole og lever livene sine – ser det annerledes ut.

Ved skolen til min datter reduseres nå tilbudet i skolehelsetjenesten.

Ikke fordi behovet er mindre.

Men fordi kapasiteten er for lav.

Én dag i uka. Kanskje to.

Og ikke nok ressurser til å følge opp alle elevene.

Det betyr i praksis at noen får hjelp.

Og noen ikke.

Dette er ikke et enkeltstående tilfelle.

Det er et mønster.

Vi kutter – eller underprioriterer – det som er nærmest folk.

Lavterskeltilbudene.

De stedene ungdom faktisk møter opp.

De stedene hvor vi har mulighet til å fange opp tidlig.

Før det utvikler seg til noe større.

På et kurs om psykisk helse i regi av Fremskrittspartiet denne uken ble dette satt ord på – tydelig og uten omsvøp.

Blant dem som tok opp tematikken var Kristian August Eilertsen, som pekte på det mange kjenner på:

At vi ofte kommer for sent inn.

Og at det i praksis kan være mer alvorlig enn å gripe inn for tidlig.

Når mennesker ikke er i stand til å be om hjelp selv,

er det ikke nok å vente.

Dette er en krevende balanse.

Autonomi – retten til å bestemme over eget liv – står sterkt.

Men ansvar må veie like tungt.

For hva er egentlig mest omsorg –

å vente, eller å gripe inn i tide?

For Fremskrittspartiet handler dette om prioritering og kapasitet.

At folk får hjelp – når de trenger det.

Ikke når det passer systemet.

Det betyr:

• Mer tilgjengelig hjelp

• Kortere ventetid

• Styrking av lavterskeltilbud

• Bruk av all kapasitet – også utenfor det offentlige

Vi vet at tidlig innsats virker.

Vi vet at lavterskeltilbud fanger opp.

Vi vet at venting gjør ting verre.

Likevel er det ofte her det svikter.

Det er noe grunnleggende paradoksalt i at vi sparer penger på det som er billigst å gjøre noe med,

og ender opp med å betale for det som er dyrest å reparere.

Psykisk helse er for viktig til å bli en politisk markør.

Men det krever politiske valg.

Og akkurat nå må vi tørre å prioritere tidligere innsats,

tydeligere ansvar –

og mer kapasitet.

For dette handler ikke om systemer.

Det handler om mennesker.

Og akkurat nå er det for mange som faller mellom stolene.