Herold

Det var med stor sorg vi fikk meldingen om Svein Stephansens brå og uventede bortgang mandag 9. mars. Han var vår gode og respekterte venn fra barndommen og oppveksten. Et av Sveins varemerker, det varme smilet, var som en dør han åpnet inn til sitt hjerterom med plass til alle. Svein hadde denne fine inkluderende egenskapen som gjorde ham til en gjennomført god venn. Lite visste vi at da mer enn 50 av oss fra 1955-årgangen fra Hammerfest møttes sist høst til den fantastiske felles 70-årsdagen vår, skulle bli siste gang vi møttes. Svein bidro stort til å sette den inkluderende varme rammen. Til tross for alle år der de fleste av oss har bodd langt fra hverandre, fant vi fram til hjertespråket. Dette hjertespråket var også Svein sitt språk både i livets vanskeligheter så vel som i oppturer.

I sitt yrke var Svein finnmarking på sin hals. Med sin entreprenørånd brukte han hele seg i kampen for å utvikle fiskerinæringen. Med sin fiskeri- og økonomiutdanning overtok han driften av familieselskapets fiskebruk i Vardø på tidlig 1980-tall. Men etter knappe ti år ble han en av de siste som motvillig måtte kaste inn håndkleet og selge bedriften til et større selskap i et forsøk på å redde bruket. Men heller ikke de kapitalsterke klarte å hamle opp med den tragiske utviklingen innen fiskeriene i fylket. Tiden og tidsånden spilte og spiller fremdeles ikke på lag. I dag er det ingen fiskebruk igjen i Vardø.

Selv om noen drømmer kunne slukne hadde Svein musikken til å bære lyset, til å tenne livsgnist. Det siste kontoret hans i Hammerfest så ut som en blanding mellom kontor og øvingslokale med skrivebord i den ene enden og flere instrumenter i den andre. Den første spillingen startet på legendariske Musikkhuset med øving og notelære i Hammerfest guttemusikkorps og siden skolekorpset, der mange av oss gikk fra barndom til ungdom. Rock´n´roll tente Svein, som fort fant plassen sin med bassen i de beste gruppene i byen. Alltid en drivende musikalsk kraft. Seinere kom storbandet og jazzen, både i Hammerfest, og på 1980-tallet i Vardø der Svein huskes med stor kjærlighet for den store betydningen han spilte i og for musikklivet i byen. Å skape musikk handler om å være til stedet her og nå, lytte til hva de andre spiller, finne andre. Det gjorde Svein artig å henge sammen med.

Og som vår alles kjære Bodil Niska, som Svein også spilte lenge sammen med, sa i intervjuet med Hammerfestingen da Sveins bortgang ble kjent: «Svein ville ikke vært Svein uten Janne», hans ungdomskjæreste som også ble hans ektefelle. Han fikk også nytt inspirerende livsinnhold med familien som økte på med barn og barnebarn og der familieturene til hytta i Fægfjord ble viktige samlingspunkt.

Lenge før skolealder, i overgangen fra 1950 til 1960-tall, hadde noen av oss, på oppdrag fra våre mødre, jobben med å gå til melkebutikken – som da lå på hjørnet mot Storelva i bygget der Andreas Veien hadde bakeri og bakeriutsalg. Det var i tida før melkekartongene da melka måtte måles opp i opp spann. Det var ikke alltid så lett for en liten gutt å unngå søl på veien hjem. Men Svein prøvde etter beste evne å ta vare på, bry seg om, verge den dyrebare melka. På mange måter var det det Svein fortsatte med hele livet. Verge det dyrebare, se det store i det «lille». Mennesket lever ikke av brød alene. Gjennom sin musikk bidro han med de helt nødvendige byggesteinene som skal til for å verge et samfunn og bygge, utvikle det videre det videre, slik Nils-Aslak Valkeapää skildrer det med glimt i øyet i samme type stemning og med samme glimt som Svein:

«Jeg vet nok

Jeg burde snakke

alvorsord

visdom

Men hvem skulle da se

Underet i de små blomstene»