Herold

*«Boghyllen er den Stige, *hvorved du bliver din Overmands lige!» Så skrev Henrik Wergeland i 1831. Det har gått tusener av år siden menneskearten fant på å meddele seg til hverandre via skrifttegn, og den historien er mer komplisert enn den som berettes i 1. Mosebok, der menneskene i sitt overmot forsøkte å reise et tårn som skulle nå opp til Himmelen, og som Jahve i harme lot rive ned, noe som forvirret menneskene i den grad at de ikke lenger forsto hverandres sprog. Uaktet den bibelske krøniken er en fabel, er det allikevel et faktum at det finnes ca. sekstusenfemhundre talespråk på kloden, og intet menneske forstår dem alle. Verre er det at svært mange ikke engang klarer å skjønne sitt eget målføre. Fortsatt finnes det millioner analfabeter i verden, og blant dem som i det minste snakker relativt korrekt, og blir forstått av sin neste, er det svært mange som leser og skriver inkompetent. Dette faktum er tydelig nok, selv i «opplyste» land, og Norge synes å befinne seg på listen over slett lese- og skrivekyndighet.

*Skolen i Danmark og Norge *er et interessant kapittel i en spesiell tid. Ifølge «Skolelovgivningen i Danmark», av Christian II. «Landlov» av 1521, var det frivillig skolegang for landets brede befolkning Først i 1739 ble den obligatorisk for alle barn. Statspietismen under Christian VI innførte en skolelov i Norge, parallelt med den danske, i 1739. De danske embetsmenn, som bestemte det meste av de offentlige forordninger hersteds, klaget over folks «uvidenhed» (som visstnok ikke hadde forbedret seg formedelst det obligatorisk innførte ritual, kalt konfirmasjon, i 1736). Nu måtte en forbedring skje for at nordmennene kunne «blive gode og gudfryktige». Folk flest hadde ikke bøker, bortsett fra noen få som hadde kjøpt en andaktsbok (senere de mer populære huspostiller), men som var ganske uleselige, idet de var skrevet i gotisk tekst (gammelgermansk), populært kalt «bibelskrift». Fremdeles medio 1800-tallet gjorde teologen Eilert Sundt studier i folkeopplysning i Christiania, og avslørte «rystende» sosiale forhold. Han utarbeidet bl.a. en statistikk over folks levevilkår, så som bolig,-arbeidsforhold og helbred, og om «Bøger i Husene». Er stor del av spesielt fattige folk var så å si uten kunnskap i lesning. Mange hus hadde simpelthen ikke en bok i hyllen, bortsett fra den såkalte huspostillen og en salmebok. Ytterst få aviser, og enda færre blader («magasiner», som ellers i byen var blitt populært underholdningsstoff for de prominente, og som for disse bidro til kunnskapsforøkelse på noen områder). Sundts «Undersøgelser om Arbeiderklassens Kaar og Sæder i Christiania» (1856) er interessant lesning. At de avsløringer Sundt gav efter sine noterte undersøkelser, bidro til å forbedre de sosiale sider ved fattigdomslivet i hovedstaden, er et faktum. Men à propos attenhundreårstidens elendighet i Christiania, er det på det rene at like ille stod det ikke til over alt i det ganske land; endog på landsbygdene og i utværene fantes det faktisk folk som, tross mange livsvansker på mange vis, klarte å gripe tak i boklig lærdom ved siden av hverdagsslit, endog armod. Én av dem som fattet betydningen av boklig lærdom enda tidligere, var den tysk/danske teologen Erich Nielsen Schytte (1660-1725). Det stod allikevel den gang elendig til med den boklige lærdom mange steder i landet, og det fremgår av en visitasberetning, skrevet av en biskop Nannestad, følgende om folk på Helgeland medio 1700-tallet: – Ungdommen var i tæmmelig stort Tal forsamlede, men ikkun maadelig underviiste, fantes mange som icke kunde læse i Bog, af dem, som ej endnu vare confirmerede. Præsten og Klaakeren catecchisere med dem hvær Hellig-Dag før Prædiken, men klagedes over deres Seendrægtighed i at fremstille sig, saa at Tiden bliver for kort til deres Undervisning. Blev givet Raad enten at mulktere eller dets længere at opholde under Forberedelsen til confirmation dem, som bevislig vare forsømmelig ved den ugentlige Catechisation.»

*En geskjeftig prest. *Presten Petter Dass skriver i boken «Nordlands Trompet» (utgitt i 1739. efter forfatterens død, 1707) om øyen Vegen (Vega): – Men Vegen, det Eiland, omskylles af Vand, Bebygges af tresindstyv Bønder paa Land, En Kirke der staar til at finde – Historien går videre: Den eldste sønnen til den tysk/danske prorektor dr. Niels Andersen Schytte (som latiniserte navnet til Nicolaus Andreae Toxotius), reiste til Trondhjem, hvor han fikk fem sønner og to døtre, og den eldste var Erich Nielsen Schytte. Den unge teologen drog til nevnte Vega og ble residerende kapellan i 1689, hvor han fungerte som prest i 36 år. Krøniken om Erich N. Schytte vet videre å fortelle at han «lærte folk på Vega å lese og skrive», og det lenge før denne kunnskapen ble alminnelig ellers i Nordland. Presten Schytte står skrevet som én av undertegnedes stamfedre, min 4. tipp-oldefader i den agnatiske linjen. Det var deb gang. Hvordan står det til med vår moderne tids lese- og skrivelyst?

*Kan inte norrmän skriva? *Spørsmålet blir stillet av historielektor, sosiolog og forfatter Sanna Sarromaa, og videre: – Jag har ofta undrat vad folk har gjort i skolan i 13 år när jag, som finsk och frammandspråkig, måste arbeta som norsklärare på en högskola! – Vel, stiller man samme spørsmål fra norsk hold, blir man besvart med at «en som skriver dårlig kan ikke for det, for han har dysleksi!» Dette blir av eksperter besvart med at generelle lese- og skrivevanskeligheter kan skyldes andre faktorer, som svake intellektuelle forutsetninger, manglende opplæring etc. Det er f.ø. noe uenighet på feltet, og hva angår den tallmessige side av problemet, blir det svart at det er nellom 5 og 8 % som har dysleksi. Blandes andre faktorer enn medfødt dysleksi inn i saken, skrives det «opptil 10 % ".

*Miserable fakta *er bekreftet av OECD- undersøkelser av de unges lese- og skriveforståelse, idet faktakunnskaper og evnen til å bruke empiri til å Takle og analysere problemer mangler i vesentlig grad. Nyere studier viser også at femteklasse-elever presterer enda dårligere enn for få år tilbake; over 25 % av elevene ligger dårlig an i fagene. viser årets nasjonale prøver (2025). Nok en prøve har satt også ti-åringers lese- og skrivekapabilitet på et lavere nivå enn for få år tilbake, og relatert til de øvrige skandinaviske land, på et minimalt nivå. Visst stod det, som sagt, ikke bare bra til i «gamle dager»; under min skoletid på 40- og 50-tallet hadde klassen sine minusvarianter, og én av elevene i min avgangsklasse i folkeskolen i 1950 (jeg gir ham navnet Vilhelm) gav læreren hodebry under rettingen av stiler og norsk f.ø., og gutten ble kritisert for dette; «Du går ut av skolen neste år, Vilhelm ... hva skal det bli av deg?!» Vilhelm lo: «E ska bi feskar!». Vel, det ble han også, men alt gikk ikke så bra på visse andre felt; det lar vi ligge.

*Ett rum utan böcker ger ingen värme! *Så heter et svensk ordtak, og dette kan man tolke just som man vil; ikke desto mindre er det et faktum at nordmenn ikke fyller reoler med litteratur, og like sant er det at skriveferdigheten ikke ligger på et «finsk» nivå. Og det skyldes heller ikke «bare» dysleksi at så mange norske skribenter leverer sine resonger som dette: «Viste du at Eli å Kari var ute på lørdag for og more seg!» «Nei å det intreserer meg ikke!» Videre finner man sentenser som dette: "(...) for og si det som det er.» (...) så å si» "(...) både hun å jeg var der.» En spesiell type unødvendig ordbruk er pleonasmene, her noen eksempler: Akte og ære, Alle og enhver. Ene og alene. Evig og alltid. Jeg vil «Hun fikk en gullforgylt ring.» «Hun er en barnløs jomfru.» «Han tegnet en rund sirkel.» «Rygg bakover!» «Det er en annen tidsepoke.» Også i valget av adjektiver ses eksempler på slett ortografi. «Det var en sinnssyk fin forestilling!» «Det var en sjuk bra løsning på problemet!» «Har aldri hørt et mer åndssvakt godt foredrag!» «Det var et attentatforsøk-""En sliten stol». «Ekstra spesielt." Et annet misbrukt ord er «utrolig» Hyppigheten av denne ordbruken synes å vokse daglig, både i dagspressen og på TV, og selv om en sak kan synes allment objektiv, blir adjektivet utrolig plassert som et synonym for noe fabuløst, makeløst, foran en eller annen ting, et eller annet objekt eller hendelse som vedkommende liker. Slike epiteter, etiketter, er blitt like populære i løpet av de senere år, og er kommet inn i en «vane» på linje med den gestikulerende vane man har lagt seg til under debatter og intervjuer. Ordklasser, bøyningsmønster og visse ordforskjeller skaper problemer i grammatikken; her noen eksempler: De/dem. Han/ham. Hun/henne. Og/å. Vi/oss. I en utgave av programposten Debatten i NRK TV fant jeg 23 tilfeller av pronomenet «de»: "(...) spurte de (...). "(...) i samband med de.» "(...)for å utveksle meninger med de.» Pluss tyve til! Ordet «dem» synes å være tabu for flere skribenter og talere.

– Det er mykje vondt i verda, sa guten, han skulle lære seg å lesa (Ivar Aasen: Norske Ordsprog (1856). Jeg satte overskriften til denne artikkelen efter tittelen på en ABC-bok jeg fikk i 1943 (Kom skal vi lese). Da hadde jeg allerede kunnet lese og skrive i to år (jeg er født i 1935), Fremdeles var det mange som ikke kunne lese da de begynte på skolen under krigen; de som kunne, hadde fått hjelp av sine foreldre. Mange av disse elevene «stauket» seg gjennom skoletiden, og flere fikk det vanskelig også senere med det boklige. Slik har det egentlig gått – «gjengangere» fra syttenhundretallet, den gang presten Schytte lærte menn «fra syv til sytti» å lese, har det alltid vært, og i dag ser man at det står «begredelig» til i flere norske skoler. Kun 14 % av norske ti-årige elever innrømmer at de liker å lese, hvilket er langt lavere enn det internasjonale gjsn på 42 %. Men det er ikke bare de helt unge som sliter med lesning og skrivning. – Barns fantasi behöver läsas!- Det skriver Astrid Lindgren, som tydelig nok markerte seg som en «leverantör» av litteratur for barn.

Også voksne leser og skriver dårligere enn før, og dette gjelder endog yrkesskribenter, ifølge Aftenpostens språktest. At norsk skriveferdighet ligger på et bekymringsnivå, ses tydelige av mange innlegg på Facebook (hvor for øvrig det verbale synes å være «i slekt» med resonnementene).

– Det er umulig å få folk til å forstå deres uvitenhet, for det krever kunnskap for å fatte det! – Jeremy Taylor (1613-1667). – Den eneste sanne vitenskap er kunnskap om fakta! – Georges-L Leclerc de Buffon (1707-1788). – Kunnskap er makt!- Ernst Gustav Mortensen (1887-1966), Forlagsmann/stifter av Norsk Korrespndanseskole.

Kunnskap kan være både givende og krevende. Kunnskap er nødvendig, og ved siden av personlige erfaringer, finner man kunnskapen i bøkene. Filosofen Platon (427-347 fvt) skrev: – Kunnskap er en motivert sann persepsjon (oppfatning).