Herold

I Norge har uteskole blitt sett på som et supplement, noe på siden av den vanlige undervisningen. Men norske skolepolitikere bør lære av fulltids-uteskolen i Canada.

Smartembed for https://www.ba.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=507932

Smartembed for https://www.ba.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=507938

En bil står parkert langs en skogsvei. En kvinne stiger ut for å inspisere området før elevene kommer. Flere biler ankommer, det hilses god morgen, og kvinnen kjører tilbake til skogen. Der venter hun på elever og foreldre.

Jeg er på vestkysten av Canada og skal denne dagen få observere det som for meg er en helt spesiell skoledag i en offentlig grunnskole. I fire grader og regn står rektor og lærere med 120 barn på en plass uten gjerder eller asfalt. For dem er dette en helt vanlig hverdag. Denne plassen i skogen er skolen.

Læreren ønsker velkommen, lar barna dele, og gir informasjon om første oppmøtested. Barn begynner å løpe støyende i alle retninger. Kaos!

Følelsen av manglende kontroll kommer krypende. Men så ser jeg barn som målrettet henter partytelt fra utstyrshengere. De samarbeider på tvers av alder, setter det opp og støtter hverandre slik at alle finner ut av det. Etterpå løper de dit læreren har sagt.

Alt dette skjer etter noen få beskjeder. Tilbake står en tom plass og rektor, som vi møtte før elevene kom. Skoledagen er i gang.

I Norge vil mange lærere og skoleledere ha mer uteundervisning. Høye søkertall til HVLs videreutdanningskurs «Uteundervisning for utforskertrang» viser er et ønske om å øke egen kompetanse. Men til tross for interessen blir klasserommet likevel sett på som den primære læringsarenaen blant de fleste av oss.

Det er ikke overraskende, for i Norge er det et etablert faglig syn at uteundervisning er best som et supplement til klasserommet. Som en kontrast til dette, har skolen i eksemplet vårt «inne» som et supplement, og de har ikke skolebygg.

Man lærer myei tradisjonelle skoler, men spørsmålet er hva man sammenligner med og hva man måler. Er man ute en gang i uken eller sjeldnere, så blir utedagen raskt en pause fra klasserommet. I klasserommet har elevene faste plasser, og det er stramme begrensinger på hvor mye og når de kan bevege seg.

Det bør derfor ikke komme som en overraskelse at barna kan oppføre seg som kalver under vårsleppet når de først skal være ute.

Tilbake i skogen i Canada, der undervisningen nå er i gang: Tema for første økt for mellomtrinnet er vann. De sitter i et område med pytter, myr og stubber. Bortsett fra at de ikke er inne i et klasserom, foregår undervisningen som på en vanlig skole.

Noen forskjeller er det likevel. De jobber med natur, men har ikke naturfag. De skriver, men har ikke norsk. De tegner, men de har ikke kunst og håndverk. Noen snakker sammen og samarbeider, andre trekker seg tilbake og vil helst jobbe alene, andre igjen utforsker noe. Alle beveger seg fritt, sitter hvor de vil, hvordan de vil, og alle jobber uavbrutt fram til pause.

En skole uten skolebygg er altså mulig, og har eksistert i mer enn 15 år. Da rektor så etter rovdyrspor før skolestart sjekket hun ikke utfluktsstedet, hun sjekket skolen.

Før besøket troddejeg og kollegaene mine at ute-faktoren skulle være fokuset, men der tok vi grundig feil. Elevenes tilstedeværelse, interesse for fag, deltakelse, ansvarsfølelse, omsorg for hverandre, inkludering, medvirkning og demokrati var langt mer oppsiktsvekkende.

Ute er likevel ikke irrelevant. Det at de er ute hele året er en sentral faktor for hvorfor de lykkes med alt det andre.

Det er noe annet de lykkes med også: Den personlige tilknytningen til det som ikke er menneskelig, det vi ofte kaller mer-enn-menneske, eller, naturen. Denne tilknytningen er forankret i skolens pedagogiske plattform, hvor både sosial rettferdighet, miljø og naturens egenverdi er sentralt.

Fag var ikke alltid lett å skille fra hverandre i den canadiske uteskolen. Musikk hadde elementer av fysikk, natur kunne være litteratur, arbeid med kunst og håndverk var også KRLE og samfunnsfag. De skrev mye – språk og natur var sentralt i nesten alt de gjorde.

Uteundervisningen blir mer enn demonstrasjoner på det som står i læreboken, eller det som læreren snakket om inne, og det fører til en dypere tilknytning til naturen. For å oppnå reelle endringer i en mer bærekraftig retning, må vi anerkjenne betydningen av denne tilknytningen.

Hva så, hva kan gjøres annerledes?Det finnes ikke ett kort svar på det, men også i Norge kan vi med fordel utfordre klasserommets sterke posisjon. Og som samfunn må vi også være åpne for at enhetsskolen ikke må bety at alle skoler skal være like, selv om all utdanning skal være like god.