Herold

Olav Njaastad på Tangen har sendt Aust Agder Blad denne historien om da vannet frøs i Steinramla.

Jeg leste nylig her i avisen at Jon Bjerva gir seg; «etter et liv med bensin, gummi og rør».

Han er hovedperson i en liten «dagligdags» historie fra Steinramla på Tangen i Risør – fra den vinteren jeg overtok huset mitt for 10/11 år siden.

Huset er fra 1860 og ombygget på 70’ tallet. Den gangen var det meningen å sette inn en dør i grunnmuren. Derfor ble luka i kjøkkengulvet tettet og stengt. Døra, byggemeldt og godkjent, ble aldri satt inn. Det skulle vise seg å bety mer enn jeg først forsto.

Men før jeg går videre: Bjerva representerer noe større, kanskje også noe underkjent fordi vi lever med dette i det daglige. I små samfunn som Risør er det folk som ham som holder hjulene i gang.

Uten håndverkere, småbedrifter og kommunale ressurser stopper det ikke gradvis – det stopper brått.

Så til saken:

Det var ikke vann i huset.

Vannet var borte.

Jeg ante ikke hvorfor.

Letingen begynte: stoppekran, hovedkran – hva som helst.

Ingenting. Ikke et spor. Så jeg ringte Paulsen & Sønn:

– Vannet er borte i Steinramla 8.

– Ahhh … selvsagt, det har vært kaldt så det er frosset, kom det rolig i andre enden. «Det skjer nesten hver vinter.»

Pause.

– Vi har en kar som kan fikse det, men han er ute på jobb nå.

Så kom det, nesten som en selvfølge:

– Det må være han. Han er liten nok til å komme seg inn gjennom vinduet i grunnmuren så det er alltid han som klatrer inn. Det er ingen annen vei inn til rørene.

– Stoppekranen, da? spør jeg, hvor er den?

– Den vet ingen hvor er.

Antakelig ligger den nede i bakken, et sted utenfor huset.

Der og da gikk det opp for meg hva jeg hadde gitt meg inn på ved å ta over et hus bygget i tiden før det ble vanlig med f.eks innlagt vann.

Jeg sukket nok litt tungt i telefonen. Stemmen i andre enden var like rolig:

– Vi fikser det.

Og det gjorde de.

Den smidige mannen kom, krøp inn vinduet og tinte rørene Slik han tydeligvis hadde gjort før.

Noen dager senere dukket det opp en liten gravemaskin – det kan ha vært Bjerva som fikset eller kanskje det var Morten Paulsen som er samme kaliber.

Stoppekranen ble funnet godt nede i bakken og tatt fram igjen.

En gammel by med enda eldre trehus er som en gammel pram. Den må holdes ved like, justeres, lappes – og av og til luses når våren kommer. Og da trenger man folk som Jon Bjerva, Morten Paulsen og alle de andre vi har rundt oss med kunnskap som bygger og drivet et lokalsamfunn.

Bruk dem!