Et beredskaps-klasseskille mellom Oslo øst og vest
Menneskeliv er like mye verdt på østkanten som på vestkanten. Det gjenspeiles ikke i kartet over tilfluktsrom i Oslo.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Regjeringen har erklært at 2026 skal være totalforsvarets år. Gitt at vi er på det femte året med fullskalakrig i Ukraina, er det ikke for tidlig. Har vi brukt de siste fire årene godt nok? Og er folk like trygge på østkanten som på vestkanten?
Ifølge Aftenposten har vi fått 160.000 færre plasser i tilfluktsrom siden fullskalainvasjonen i 2022. Og vi har fått 236.000 flere innbyggere som skal få plass i de resterende tilfluktsrommene. Ikke én krone er bevilget til bygging av nye tilfluktsrom, ifølge DSB. Siden 1998 har det vært stans i bygging av tilfluktsrom. Det innebærer at eksempelvis skoler bygget etter -98, mangler tilfluktsrom. Nye sykehusbygg er fremdeles planlagt oppført uten tilfluktsrom.
Ifølge NITO er to av tre nordmenn usikre på hvor deres nærmeste tilfluktsrom befinner seg.
I Aftenposten kan vi lese at dekningsgraden for tilfluktsrom i Norge har sunket fra 49 prosent da invasjonen fant sted i 2022, til 44 prosent i dag. Det er åpenbart ikke en god utvikling, men noen blir kanskje tryggere likevel. Som Aftenposten viser til, oppgraderes et gammelt tilfluktsrom fra den kalde krigen i disse dager, slik at det kan romme regjering og kongefamilien ved et eventuelt angrep.
Det er bra. Det er viktig at landets lederskap beskyttes. At de mindre privilegerte i vårt samfunn forsømmes, er derimot ikke bra. DSBs kart over tilfluktsrom i Oslo taler for seg selv. Av de tilfluktsrommene som faktisk finnes i hovedstaden, er disproporsjonalt mange plassert på vestkanten.
Tilfluktsrom-mangelen er imidlertid ikke den eneste utfordringen østkantfolk står overfor i en krisesituasjon. DSB anbefaler at hver husholdning har forsyninger til å klare seg i 7 dager. Tall fra Oslo kommune viser veldig tydelig at folk i de østlige bydelene bor vesentlig trangere, mens folk på vestkanten har adskillig mer rom til beredskapslageret sitt.
Pandemien viste oss også at det er mer utfordrende å nå ut til minoriteter med kritisk informasjon. I de samme bydelene som topper listen over trangboddhet, finner man den største andelen innvandrere. Ifølge NITO er to av tre nordmenn usikre på hvor deres nærmeste tilfluktsrom befinner seg. Det er grunn til å anta at minoritetene er overrepresentert i denne statistikken, slik de var under forrige store krise, Covid 19-pandemien.
Den gang tok myndighetene kontakt med et bredt spekter av sivilsamfunnsorganisasjoner for å få hjelp med å nå ut til minoritetene, på deres egne språk. Hvorfor ikke gjøre det samme nå, fremfor å vente til krisen rammer oss?
Caritas Norge er ikke en beredskapsorganisasjon, men vi føler likevel et behov for å dele vår bekymring i offentligheten. Dels fordi vi gjennom vårt arbeid i Ukraina er vitne til krigens ødeleggelser. Dels fordi vi i vårt innenlandsarbeid jobber med innvandrere som vil stå svakere stilt med hensyn til adgang til tilfluktsrom, muligheten for å holde seg med privat beredskapslager og tilgang på kritisk informasjon dersom et angrep finner sted.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!