Den femte amerikanske republikken?
Plus
Donald Trump er den foreløpig siste i en lang rekke som kjemper mot USA som et liberalt, mangfoldig demokrati.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jeg holder mange foredrag om USA for tiden. Eller, det har jeg egentlig gjort siden 2016. Det har vært ti år med umettelig norsk appetitt på amerikansk politikk. Alle følger med på nyhetene, alle vil snakke om det Trump har sagt og gjort de siste dagene. Norges 5 millioner USA-eksperter holder seg i ånde.
Men jeg er redd for at i all støyen går vi glipp av signalet. Forstår vi hva vi lever igjennom? Trump og MAGA-bevegelsen har gjort at jeg har omtolket amerikansk politisk historie. Det mange demokratiforskere og fascisme-eksperter tolker som demokratisk tilbakegang, tolker jeg som USAs femte grunnleggelsesforsøk.
Men den illiberale tradisjonen var ikke nedkjempet. Den lå i dvale.
Hva mener jeg med det? Mine foredrag starter aldri med det siste Trump har sagt eller gjort, men alltid med USAs grunnleggelse. USAs politiske prosjekt kan nemlig tolkes på to veldig ulike måter. Den første, som er mest vanlig i USA, er at for akkurat 250 år siden i år erklærte tretten nordamerikanske britiske kolonier seg uavhengig fra det britiske imperiet og dets konge for å etablere verdenshistoriens første folkestyrte republikk. Dette var radikalt demokratisk og liberalt (definert av Opplysningstidens politiske liberalisme). USA gikk foran som et demokratisk eksempel, og snart skulle andre komme etter, som bevist av den franske revolusjonen.
Den konvensjonelle historien om USA innebærer den sedvanlige anerkjennelsen av at USA deretter måtte utkjempe en borgerkrig for å bli kvitt de illiberale restene av den gamle verden, representert ved slaveri, men at republikken deretter kunne vokse seg større, mektigere og friere i sin streben etter «a more perfect union», som det står i grunnloven. Gjennom de to verdenskrigene og med borgerrettighetsbevegelsen har USA hele tiden kjempet på de godes side, og blitt et liberalt demokrati på hjemmebane og en liberal stormakt på bortebane. Da Barack Obama vant presidentvalget i 2008 som den første ikke-hvite presidenten var dette beviset på at USAs liberale politiske prosjekt hadde lyktes. USA hadde klart det.
Men i stedet for at USA perfeksjonerte det man i USA kaller for et «multiracial democracy» (altså et mangfoldig demokrati) fikk vi i stedet for et høyreradikalt tilbakeslag som har angrepet det amerikanske demokratiet så effektivt at V-DEM Institute i forrige uke erklærte at USA ikke lenger kategoriseres som et liberalt demokrati. Rapporten sa også at dette er den raskeste demokratiske tilbakegangen i moderne historie.
Gitt at empirien (demokratisk tilbakegang) ikke lenger stemmer overens med teorien (USA er verdens mest suksessrike mangfoldige demokrati) er det lurt å utforske alternative tolkninger av amerikansk politisk historie. Min tolkning er at USA, heller enn å ha hatt en stødig progresjon mot stadig mer liberalt demokrati, har vært igjennom fire republikker der de liberale og illiberale tradisjonene kjemper mot hverandre. Og at vi i dag muligens lever igjennom grunnleggelsen av den femte.
Den første grunnleggelsen var det ultimate kompromisset mellom liberalisme og illiberalisme: USAs folkestyrte republikk var den mest demokratiske styreformen på sin tid (i form av hvilke hvite menn som fikk stemmerett), men også basert på slaveri, rase-, religions- og kjønnshierarki.
Disse tradisjonene kunne ikke sameksistere, og USAs interne motsetninger førte til borgerkrigen (1861–1865) der Sørstatene gikk ut av unionen for å danne Konføderasjonen. Deres nye grunnlov videreførte den opprinnelige grunnloven, men mer eksplisitt støtte til slaveri. Konføderasjonen kjempet for en «moralsk sannhet», sa deres visepresident Alexander Stephens, nemlig den at afrikanske slaver ikke var likeverdige hvite menn, og at slaveri plasserte afrikanere i det korrekte sivilisatoriske hierarkiet.
Da Abraham Lincoln og det nye republikanske partiet i nord nedkjempet Sørstatene i krigen grunnla de USA på nytt. Den andre republikken skulle være et «biracial democracy» (et demokrati for begge raser) der tidligere slaver nå fikk statsborgerskap (før var de bare eiendom) og svarte menn fikk stemmerett. Denne «rekonstruerte» republikken, som historikerne kaller det, varte i veldig kort tid. Etter 1877 trakk unionshæren seg ut av Sørstatene og sakte, men sikkert kom de gamle hvite elitene tilbake og etablerte det vi kort og godt kan kalle en apartheid-republikk i sør. Den tredje amerikanske republikken var en Jim Crow-republikk, der hvite og svarte skulle holdes segregert slik at rasehierarkiet kunne opprettholdes, også uten slaveri.
Og det er derfor man etter andre verdenskrig fikk en borgerrettighetsbevegelse. Fordi etter nesten et århundre etter en abortert rekonstruert republikk, og etter at USA kjempet imot fascisme, nazisme og imot rasehierarkier ute i verden, var svarte amerikanere fortsatt ufrie hjemme. Den massive protestbevegelsen førte til enda en grunnleggelse, der USAs fjerde republikk ble etablert med Borgerrettighetsloven (Civil Rights Act) av 1964 og valgloven (Voting Rights Act) av 1965. Den fjerde republikken gjorde USA til et liberalt, mangfoldig demokrati. Og nådde sitt høydepunkt da USA valgte og gjenvalgte en svart president.
Men den illiberale tradisjonen var ikke nedkjempet. Den lå i dvale, og våknet til live ved hjelp av nådeløse politiske entreprenører på ytre høyre som Steve Bannon, Stephen Miller og Donald Trump. Denne tradisjonen kjemper nå det som antakeligvis er dens siste kamp mot USA som et liberalt, mangfoldig demokrati. Den femte grunnleggelsen er her. Hvilken type republikk det skal bli, er foreløpig uavklart.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!